Solsystemet

百度二是计酬要件，这是以参加者本人直接和间接发展的下线人数或销售业绩为依据，计算和给付报酬。

Solsystemet er det sol-planetsystemet som best?r av solen, jorden og m?nen, med andre kjente himmellegemer i det n?rmeste verdensrommet. I dette systemet er solen i sentrum med de himmellegemer som den binder til seg gjennom gravitasjon, og har sin opprinnelse i en gravitasjonskollaps av en gigantisk gass- og st?vsky for 4,6 milliarder ?r siden. Solsystemet befinner seg i Orion-armen i galaksen Melkeveien.

Rundt solen kretser en rekke himmellegemer i en n?rmest flat skive i ekvatorbaneplanet som kalles ekliptikken. Utenfor solen finnes det meste av solsystemets masse i de ?tte planetene, som har tiln?rmet sirkul?re oml?psbaner. De fire indre planetene Merkur, Venus, jorden og Mars best?r i stor grad av stein og metall og kalles steinplanetene. De fire ytre planetene Jupiter, Saturn, Uranus og Neptun best?r i stor grad av hydrogen og helium. De kalles ofte gasskjempene, da de har en mye tykkere atmosf?re best?ende av ulike gasser, og de er i tillegg mye tyngre og st?rre enn steinplanetene.

Det finnes to omr?der med mindre himmellegemer. Asteroidebeltet mellom Mars og Jupiter best?r av mindre legemer av metall og stein slik som steinplanetene. Kuiperbeltet utenfor Neptuns oml?psbane best?r hovedsakelig av himmellegemer av frossent vann, ammoniakk og metan. Innenfor disse beltene er det kjent ti st?rre objekter, Ceres, Pluto, Haumea, Makemake, Eris, Orcus, Quaoar, Varuna, Sedna og Gonggong. De kalles dvergplaneter siden de er store nok til ? ha blitt runde som en f?lge av sin gravitasjon. I en avstand av 0,8–1,6 lys?r fra solen antar man at det finnes en Oorts sky, som kan v?re opprinnelsen til de langperiodiske kometene.

Tall?se mindre legemer som kometer, kentaurer, damokloider og interplanetariske st?vpartikler f?lger sine egne baner gjennom solsystemet. Solvinden, en str?m av plasma fra solen, skaper en boble i den interplanetariske materien som ogs? kalles heliosf?ren. Den strekker seg ut til midten av det omr?det som kalles den spredte skiven, et omr?de i tilknytting til Kuiperbeltet.

Seks planeter og tre dvergplaneter har naturlige satellitter (m?ner) i oml?psbane rundt seg. De fire ytre planetene har ringer av st?v og andre partikler rundt seg.

Solsystemets oppdagelse og utforskning

Utdypende artikkel: Solsystemets oppdagelse og utforskning

Helt fra antikken av var det en vanlig antakelse at jorden var stasjon?r i sentrum av universet. Stjerner, og s?rlig planeter, ble ansett som guddommelige eller ?ndelige objekter som beveget seg over himmelen, og derved vesensforskjellig fra jorden. Noen f? mente imidlertid at jorda ikke n?dvendigvis var verdens sentrum. Den indiske astronomen Aryabhata og den greske filosofen Aristarkhos hadde et heliosentrisk verdensbilde, med solen i sentrum og jorden i bane rundt denne.

P? 1500-tallet utviklet astronomen Nikolaus Kopernikus en matematisk modell som forutsa himmellegemenes bevegelser i solsystemet. P? 1600-tallet kunne astronomene Galileo Galilei, Johannes Kepler og Isaac Newton fortsette ? bygge p? hans modell, noe som senere f?rte til en generell aksept for at jorden beveger seg rundt solen og at planetene er underlagt de samme naturlovene som styrer jorden.

Forbedringer av de f?rste primitive teleskopene f?rte til et akselererende tempo av funn av b?de st?rre og mindre himmellegemer i solsystemet, deriblant planetene Uranus og Neptun og utallige asteroider. I den senere tid har bedre utstyr gitt detaljerte studier av solsystemets himmellegemer som fjell, daler og krater samt v?rfenomen som skydannelse p? Venus og sandstormer p? Mars.

Struktur

Solen er en hovedseriestjerne av spektralklasse G2 som inneholder 99,86 % av solsystemets kjente masse og dominerer solsystemets gravitasjonelt.^{[s 1]} Jupiter og Saturn, de to st?rste legemene i bane rundt solen, st?r tilsammen for over 90 % av solsystemets resterende masse.

De fleste av de st?rre objektene i bane rundt solen ligger n?r ekliptikken, det vil si et plan definert av jordens oml?psbane. Kometer og objekter i Kuiperbeltet har ofte betydelige vinkler mot denne.^[1]^[2] Samtlige planeter og de fleste ?vrige objekter i solsystemet har en bane rundt solen i samme retning som solens rotasjon; mot klokken sett fra solens nordpol. Det finnes unntak, som for eksempel Halleys komet.

Keplers lover beskriver ulike objekters oml?psbaner rundt solen. If?lge disse ferdes hvert objekt langs en ellipse med solen i det ene brennpunktet. Objekt n?r solen (med kortere store halvakse) har kortere ?r enn objekt lengre bort. P? en elliptisk oml?psbane varierer avstanden fra solen over objektets ?r. Det n?rmeste punktet fra solen kalles for perihelium mens punktet lengst bort kalles aphelium. Hvert objekt beveger seg raskest ved dets perihelium og langsomst ved dets aphelium. Planetenes oml?psbaner er nesten sirkelrunde, mens mange kometer, asteroider og kuiperbelteobjekter f?lger sv?rt elliptiske baner.

For ? illustrere solsystemet i samme bilde, vises ofte planetenes baner med lik avstand fra hverandre. I virkeligheten ?ker generelt sett avstanden jo lengre ut i solsystemet man beveger seg. For eksempel befinner Venus seg cirka 0,33 Astronomisk enhet (AU) fra Merkur, mens Saturn befinner seg 4,3 AU lengre ut enn Jupiter og Neptun 10,5 AU fra Uranus. Fors?k har blitt gjort for ? bestemme en sammenheng mellom avstandene (se Titius–Bodes lov), men ingen modell har blitt akseptert.

De fleste planetene har egne system med m?ner og noen har fler. og for kjempeplanetene kan det minne om solsystem i miniatyr. Enkelte av m?nene er nesten like store eller til og med st?rre enn den minste planeten Merkur. De fleste befinner seg i en synkron rotasjon, der den ene siden hele tiden er vendt mot planeten. V?r egen m?ne er et eksempel. De fire st?rste planetene har ogs? planetariske ringer som i hovedsak best?r av sm? finkornede partikler som beveger seg rundt planeten.^[3]

Terminologi

Uformelt deles solsystemet inn i separate omr?der. Det indre solsystemet best?r av de fire steinplanetene og asteroidebeltet. Det ytre solsystemet ligger utenfor asteroidebeltet, med de fire gasskjempene.^[4] Siden oppdagelsen av Kuiperbeltet regnes de ytterste delene, utenfor Neptun, som et eget omr?de.^[5]

Solsystemets regioner (eller soner): det *indre solsystemet*, *asteroidebeltet*, *kjempeplanetene* og *Kuiperbeltet*. St?rrelser og baner er ikke skalert.

Dynamisk og fysisk klassifiseres objekter som kretser rundt solen i planeter, dvergplaneter, sm?planeter og kometer. En planet er et himmellegeme som kretser rundt solen og som har tilstrekkelig masse for ? ha blitt sf?risk og har renset sin egen oml?psbane for mindre objekt. Gjennom denne definisjonen har solsystemet ?tte kjente planeter; Merkur, Venus, jorden (Tellus), Mars, Jupiter, Saturn, Uranus, og Neptun. Pluto n?r ikke opp til denne definisjonen da den ikke har renset det omgivende Kuiperbeltet fra andre mindre himmellegemer.^[6]

En dvergplanet er et himmellegeme i oml?psbane rundt solen som er stor nok til ? ha blitt sf?risk gjennom sin egen gravitasjon, men som ikke har renset sin omgivelse fra planetesimaler og ikke er en satellitt.^[6] Gjennom denne definisjonen har solsystemet fem kjente dvergplaneter; Ceres, Pluto, Haumea, Makemake og Eris.^[7] Andre objekt som kan bli klassifisert som dvergplaneter er Sedna, Orcus og Quaoar. Dvergplaneter med oml?psbaner utenfor Neptun blir kalt for ?plutoider?.^[8]

I planetarisk astronomi brukes termene gass, is og stein for ? betegne ulike typer av materialer i solsystemet. Stein brukes for ? beskrive materialer med h?yt smeltepunkt, h?yere enn 500 Kelvin (K), slik som silikater. Slike materialer er dominerende i det indre solsystemet blant steinplanetene og asteroidene. Med gass menes materialer med lavt smeltepunkt, for eksempel molekyl?r hydrogen, helium og edelgass. Disse materialer dominerer mellomregionen der Jupiter og Saturn for det meste best?r av slikt materiale. Med is menes vann, metan, ammoniakk og karbondioksid^[9] som har smeltepunkter p? opp til noen f? hundre Kelvin. De fleste gasskjempenes satellitter, planetene Uranus og Neptun samt det store antallet mindre objekter utenfor Neptuns oml?psbane best?r for det meste av slikt materiale.^{[s 2]} ?Flyktige materialer? er alt materiale med lavt smeltepunkt (mindre enn noen hundre Kelvin), inkludert b?de gass og is som i ulike former kan finnes en rekke steder i solsystemet.

Solen

Utdypende artikkel: Solen

Solen er stjernen i solsystemet, som de ?vrige delene av solsystemet kretser rundt. Dens store masse p? omtrent 333 000 jordmasser gir dens indre en tetthet som er h?y nok til kontinuerlig fusjon av hydrogen til helium.^{[s 3]} Fusjonen avgir enorme mengder energi til rommet gjennom elektromagnetisk str?ling, slik som synlig lys.

Solen klassifiseres som en moderat stor gul dverg.^[10] Den er imidlertid relativt stor og lyssterk, og solen er st?rre enn 85 % av stjernene i Melkeveien.^[11]

Gjennom klassifisering i Hertzsprung-Russell-diagramet, en graf som bestemmer lysstyrken til stjerner mot deres overflatetemperatur, fremg?r det at solen ligger n?yaktig i midten av den s?kalte hovedserien. Stjerner som er varmere og lyssterkere er uvanlige mens kj?ligere og lyssvakere er vanligere.^[12]

Fordi solen befinner seg midt i hovedserien, antas det at den befinner seg i sin beste alder for en stjerne siden den enda ikke har brukt opp lageret av hydrogen som brukes ved fusjonen. Solen lyser n? sterkere, mot tidligere i dens historie hvor den lyste med 70 % av den styrken den har i dag.^[13]

Solen er en populasjon I-stjerne og ble dannet i de senere stadier av universets vekst. Den inneholder derfor flere elementer som er tyngre enn hydrogen og helium (?metaller? i astronomisk spr?kbruk) enn populasjon II-stjerner.^[14]

De elementene som er tyngre enn hydrogen og helium dannes i kjernene i urgamle eksploderte stjerner, noe som gj?r at den f?rste generasjonen av stjerner m?tte d? f?r universet ble anriket med disse atomene. De eldste stjernene inneholder f? metaller, mens nyere stjerner har flere. Denne h?ye metallisiteten antas ? ha v?rt avgj?rende for at solen utviklet et planetsystem, siden planeter formes gjennom akkresjon av metaller.^[15]

Interplanetarisk materie

Utdypende artikkel: Interplanetarisk materie

Sammen med lys str?ler det ogs? ut en kontinuerlig str?m av ladete partikler (plasma) som kalles solvind. Denne str?mmen spres ut fra solen i en hastighet av cirka 1,5 millioner km/t,^[16] og skaper en tynn atmosf?re (heliosf?ren) som trenger gjennom solsystemet og ut til minst 100 AU (se heliopause).^[17] Dette er kjent som den interplanetariske materie. Geomagnetiske stormer p? solens overflate, for eksempel solfakler og koronamasse-utbrudd, forstyrrer heliosf?ren og skaper romv?r.

Nordlys sett fra rommet.
Foto: NASA (besetningen p? STS-39)

Den f?rste strukturen innenfor heliosf?ren er det heliosf?riske str?mningssjiktet, en spiralform som dannes n?r solens roterende magnetfelt virker sammen med den interplanetariske materien.^[18]^[19]

Jordens magnetfelt forhindrer dens atmosf?re fra ? bl?se bort p? grunn av solvinden. Venus og Mars har ikke magnetfelt, og solvinden f?r deres atmosf?re til ? suksessivt forsvinne ut i rommet.^[20] Ladde partikler fra solen (solvinden) akselererer n?r de fanges inn av jordens magnetfelt. N?r de kolliderer med partikler i jordens atmosf?re dannes det polarlys. Ettersom slike akselerasjoner kun skjer i visse omr?der av magnetosf?ren forekommer polarlys hovedsakelig i ringformede omr?der rundt jordens to magnetiske poler (nordlys og s?rlys).

Kosmisk str?ling har sin opprinnelse utenfor solsystemet. Heliosf?ren beskytter delvis solsystemet, og planetene som har magnetfelt f?r ogs? en viss beskyttelse av dette. Tettheten av kosmisk str?ling i det interstellare materiet og styrken til solens magnetfelt endres over sv?rt lange tidsskalaer, slik at niv?et av kosmisk str?ling i solsystemet varierer. Hvor mye er imidlertid ukjent.^[21]

I den interplanetare materien finnes minst to skiveformede omr?der med kosmisk st?v. Den f?rste, det interplanetare st?vskyen, ligger i den indre delen av solsystemet og for?rsaker zodiakallys p? stjernehimmelen p? grunn av at solens str?ler reflekteres av st?vet. St?vskyen ble trolig dannet gjennom kollisjoner i asteroidebeltet siden banene deres forstyrres av de n?rliggende planetene.^[22]

Det andre omr?det med st?v strekker seg fra omkring 10 AU til omkring 40 AU og ble sannsynligvis dannet av lignende kollisjoner innen Kuiperbeltet.^[23]^[24]

Det indre solsystemet

Det indre solsystemet er den tradisjonelle benevnelsen for den regionen som best?r av steinplanetene og asteroidene. Objektene i det indre solsystemet ligger n?r solen og best?r f?rst og fremst av silikater og metaller. Radien av hele regionen er mindre enn avstanden mellom Jupiter og Saturn.

De indre planetene

De fire indre planetene (steinplanetene) har h?y tetthet med en sammensetning som domineres av stein og metaller, f? eller ingen m?ner og ingen ringsystemer. De best?r hovedsakelig av mineraler med h?yt smeltepunkt, for eksempel silikater som dominerer i planetenes skorper og mantler, og metaller som jern og nikkel, som f?rst og fremst samles i kjernene. Tre av fire indre planeter har en betydelig atmosf?re, og samtlige har en rik og varierende geologi med flere fremtredende fenomener som nedslagskrater og vulkaner.

Merkur

Utdypende artikkel: Merkur

Merkur (0,4 AU) er den planeten som ligger n?rmest solen og er den minste planeten (0,055 jordmasser). Den er ogs? mindre enn to av solsystemets m?ner – Titan (Saturns st?rste m?ne) og Ganymede (Jupiters st?rste m?ne).^{[s 4]} Merkur har ingen naturlige satellitter og den eneste kjente geologiske strukturen foruten nedslagskrater er ?ser, klipper og daler, som trolig ble dannet i l?pet av dens tidlige historie.^[25] Merkurs nesten ubetydelige atmosf?re best?r av atomer som har blitt bl?st fra solen av solvinden.^[26] Den relativt store jernkjernen og tynne mantelen har ikke kunnet forklares, men den fremste hypotesen er at de ytre lagene forsvant fra planeten etter en enorm kollisjon med et annet planetarisk objekt.^{[s 4]}^{[s 5]}^{[s 6]}

Merkur er en av de fire terrestriske planetene. Den har en ekvatordiameter p? 4 879 kilometer, som er omtrent 40 % av jordens. Merkur best?r av omtrent 70 % metallisk materiale og 30 % silikater. Massetettheten er den nest h?yeste i solsystemet med 5,427 g/cm3, noe som er marginalt mindre enn jordens 5,515 g/cm3.^[27]

Merkur er ogs? alltid varm p? en side og kald p? den andre. den kalde siden er i gjennomsnitt -163 *C.

Venus

Utdypende artikkel: Venus

Venus (0,7 AU) er den andre planeten i solsystemet fra solen, og den har nesten samme st?rrelse som jorden (0,815 jordmasser). Venus er ogs? lik jorden p? mange andre m?ter da den har en tykk silikatmantel rundt en jernkjerne, en betydelig atmosf?re og en sannsynlig geologisk aktivitet. Men det finnes ogs? store forskjeller; Venus er mye t?rrere enn jorden og dens atmosf?re er nesten 90 ganger s? tett. Venus har ingen naturlige satellitter og er den varmeste planeten i solsystemet med en overflatetemperatur p? over 400 °C. Den h?ye temperaturen kommer hovedsakelig av mengden drivhusgasser, f?rst og fremst karbondioksid, i atmosf?ren.^[28]

Det finnes ingen definitive bevis p? at Venus fremdeles er geologisk aktiv i dag, men den har ikke noe magnetfelt som hindrer atmosf?ren fra ? forsvinne ut i verdensrommet. Dette skulle kunne bety at atmosf?ren regelmessig fylles av vulkanutbrudd.^[29] Med unntak av solen og m?nen, er Venus det mest lyssterke objektet p? v?r himmel. Siden Venus g?r i bane innenfor jordbanen, vil den sett fra jorden alltid holde seg innenfor en viss avstand (elongasjon) fra solen. Dette gj?r at Venus bare kan sees i ?st i demringen eller i vest i skumringen, avhengig av om den er vest eller ?st for solen. N?r den er synlig i demringen, kalles den Morgenstjernen, og n?r den er synlig i skumringen, kalles den Aftenstjernen.^[30]

Jorden

Utdypende artikkel: Jorden

Jorden (1 AU) er den tredje planeten i solsystemet regnet fra solen, og har den st?rste diameteren, massen og massetettheten av steinplanetene. Jorden er en av planetene som har konstatert geologisk aktivitet, og som hjemsted for millioner av arter,^[31] herunder mennesket, er den ogs? den eneste planeten der med sikkerhet er liv.

Planeten ble dannet for 4,54 milliarder ?r siden,^{[s 7]}^{[s 8]} og de f?rste spor av liv kom i l?pet av de f?rste milliard ?rene.^{[s 9]} Siden da har jordens biosf?re i betydelig grad endret atmosf?ren og andre abiotiske betingelser p? planeten slik at aerobiske organismer har kunnet utbrede seg. Derfor har ogs? et ozonlag blitt dannet, som sammen med jordens magnetfelt blokkerer skadelig str?ling og tillater liv p? landjorden.^{[s 9]}^{[s 10]}

Dens flytende hydrosf?re er unik blant steinplanetene og jorden er ogs? den eneste planeten hvor platetektonikk er observert. Jordens atmosf?re skiller seg markant fra de andre planetene siden n?rv?ret av levende organismer har forandret atmosf?ren til ? inneholde 21 % fritt oksygen.^{[s 9]} Jordens fysiske egenskaper, dens geologiske utvikling og dens oml?psbane har s?ledes gjort liv mulig i denne lange perioden, og de naturlige betingelsene for liv forventes ? vedvare i ytterligere 500 millioner til 1 milliard ?r, hvorp? biosf?ren vil g? til grunne som f?lge av solens ?kende str?ling, og livet p? jorden vil opph?re.^[32]

M?nen

Utdypende artikkel: M?nen

M?nen er jordens eneste naturlige satellitt og den eneste st?rre m?nen hos steinplanetene i solsystemet. Den har ikke noe annet formelt navn enn m?nen, selv om den noen ganger betegnes som Luna (latin for m?ne) for ? skille den fra typebetegnelsen m?ne. Ordet m?ned kommer av m?ne. M?nen har en diameter som er omtrent en tredjedel av jordens. Middelavstand fra m?nen til jorden er 384 403 km, og m?nens diameter er 3 476 km. M?nen er det eneste himmellegemet som mennesker har reist til og landet p?. Det skjedde i det amerikanske Apollo-programmet. 21. juli 1969 (norsk tid) var Neil Armstrong og Edwin (Buzz) Aldrin de f?rste menneskene som satte sine f?tter p? m?nen etter den f?rste suksessfulle bemannede m?nelanding.

Den 24. september 2009 rapporterte India at NASAs radar Mini-SAR ombord i landets f?rste m?nefart?y Chandrayaan-1 hadde p?vist store mengder vann i form av is i omr?det rundt m?nens nordpol, og at is fortsatt blir dannet.^[33]^[34]^[35] Forskere som har unders?kt dataene fra radarm?lingene, ansl?r at det kan v?re mer enn 600 millioner tonn is p? m?nen.^[36]

Mars

Utdypende artikkel: Mars

Mars (1,5 AU) er den fjerde planeten fra solen i solsystemet. Den er mindre enn b?de jorden og Venus (0,107 jordmasser). Den har en tynn atmosf?re som hovedsakelig best?r av karbondioksid. Overflaten er dekket med vulkaner (for eksempel Olympus Mons) og forkastningssenkninger (som for eksempel Valles Marineris), og viser en geologisk aktivitet som kan ha p?g?tt inntil ganske nylig. Overflatearealet er bare en fjerdedel av jordens, men hvis en bare ser p? landarealet (over vann) p? jorden er det omtrent det samme som arealet p? Mars. Massen er kun 10 % av jordens. Atmosf?ren er sv?rt tynn, og trykket p? overflaten er bare om lag 750 Pa, ca. 0,75 % av jordens. Atmosf?ren er 95,3 % karbondioksid, 2,7 % nitrogen, 1,6 % argon og 0,4 % oksygen, karbonmonoksid og sporgasser.^{[s 11]} I 2003 ble ogs? metan oppdaget fra jordbaserte teleskop, bekreftet i mars 2004 av ESAs romsonde Mars Express.

En stor del av overflaten dekkes av et dypt lag av fint st?v som blant annet inneholder mye jern(III)oksid som gir Mars den r?daktige fargen.^[37] P? grunn av denne fargen har den f?tt navn etter den romerske krigsguden Mars. Mars har to sm? naturlige satellitter, Deimos (skrekk) og Phobos (frykt). De er sannsynligvis asteroider, som har blitt fanget opp av Mars' gravitasjon.^[38]^[39] Begge er sm? og med ujevn fasong. Den utd?dde vulkanen Olympus Mons er med sine 24 000 m det h?yeste fjellet i solsystemet. Kl?ften/riftdalen Valles Marineris er solsystemets st?rste. Dalen er 4 000 km lang og opp mot sju km dyp, og kan sammenlignes med riftdalen i Afrika.

Asteroidebeltet

Utdypende artikkel: Asteroidebeltet

Asteroider er hovedsakelig mindre legemer som best?r av ikke-flyktige materialer som stein og metall.^{[s 12]}

Medlemmene av asteroidebeltet ligger i oml?psbaner mellom Mars og Jupiter, fra 2,3 til 3,3 AU fra solen. Disse antas ? v?re rester fra tiden da solsystemet ble dannet, og materialet er trolig deler av restene etter en steinplanet som aldri ble dannet. Denne ville etter beregningene v?rt omtrent fem ganger s? masserik som jorden, men p?virkningen fra Jupiters gravitasjon har gjort at materialet i beltet aldri har kunnet samles for ? vokse til en vanlig planet.^{[s 12]}

Asteroider kan v?re fra flere hundre kilometer i diameter til ? ha en mikroskopisk st?rrelse. Alle asteroider er klassifiserte som sm?planeter, men bare Ceres har samtidig status som dvergplanet. Vesta og Hygiea kan imidlertid klassifiseres som dvergplaneter om man kan vise at de har oppn?dd hydrostatisk likevekt, det vil si at deres form (nesten sf?risk) er et resultat av sm?planetenes egen gravitasjon.^[40]

Asteroidebeltet inneholder trolig millioner av objekter med en st?rrelse p? over en kilometer i diameter.^[41] Den totale massen er likevel sannsynligvis bare en br?kdel av jordens.^[42] Til tross for det store antall objekter er beltet tynt befolket. Romsonder passerer gjennom det regelmessig uten at noen hendelser har inntruffet. Legemer med en diameter p? mindre enn ti meter regnes vanligvis som meteoroider.^[43]

Ceres

Utdypende artikkel: Ceres

Ceres (2,77 AU) er det st?rste legemet i asteroidebeltet. Den har en diameter p? rett under 1 000 kilometer, tilstrekkelig for at dens egen gravitasjon har gitt den en rund form som en dvergplanet. Da Ceres ble oppdaget i 1801 ble den regnet som en planet. Den ble omklassifisert til asteroide p? 1850-tallet, etter at en rekke andre asteroider hadde blitt oppdaget.^[44] I 2006 ble den klassifisert som dvergplanet.

Grupper og familier av asteroider

Asteroider blir delt inn etter sine baneelement eller etter sitt opphav. De jordn?re asteroidene bruker man ? dele inn i fire grupper: Apohele-astereoidene som har hele sin oml?psbane innenfor jordens. Aten-asteroidene og Apollo-asteroidene som krysser jordens oml?psbane. De f?rstnevnte har sin middelavstand innenfor jordens oml?psbane mens de siste har sin middelavstand utenfor. Amor-asteroidene har hele sin oml?psbane utenfor jordens, men deres perihelium finnes like utenfor. Objekt hvis oml?psbane tar dem n?rmere jorden enn 0,05 AU bruker betegnes som potensielle farlige objekt (PFO).

I asteroidebeltet bruker man ofte ? dele inn asteroidene i asteroidefamilier. Medlemmene i disse familiene antas ? ha et felles opphav i en kollisjon lengre tilbake i asteroidebeltets historie, og har visse likheter i kjemisk og geologisk sammensetning.^[45] Man bruker ofte ogs? ? dele visse grupper av legemer i asteroidebeltet etter deres baneelement. Et eksempel er Hilda-asteroidene som befinner seg 2:3 baneresonans med Jupiter. Det betyr at de gj?r tre runder rundt solen p? samme tid som Jupiter gj?r to. Det finnes flere slike grupper. Mens Hilda-gruppen har stabile oml?psbaner som en konsekvens av baneresonansen, s? forstyrres for eksempel Griqua-asteroidene slik at de risikerer ? bli kastet ut av sine oml?psbaner.^[46]^[47] I asteroidebeltet finnes ogs? nyoppdagete asteroidebeltekometer som har befunnet seg p? omtrent samme sted i rundt fire milliarder ?r, men som fremdeles fremst?r som kometer med typiske koma og hale. Det er mulig at tilsvarende kometer fra solsystemets barndom er opphavet til det vannet som finnes p? jorden i dag.^[48]

De trojanske asteroidene befinner seg i planetenes lagrange-punkt, 60° f?r og etter planetene i samme oml?psbane. De f?rste trojanerne finnes i Jupiters oml?psbane, men man har ogs? funnet fire trojanske asteroider i to av Mars' lagrange-punkter^[49] og seks stykker i en av Neptuns.^[50] Neptun har kanskje tusenvis av trojanske asteroider som enda ikke er oppdaget. Teoretisk kan det finnes trojanske asteroider til alle planeter, men man regner med at en trojansk asteroide til Uranus og Saturn ikke skulle kunne opprettholde en stabil oml?psbane over lengre tidsperioder.^[51]

Det ytre solsystemet

Den ytre regionen i solsystemet er hjemmet til gasskjempene og deres satellitter som iblant er like store som de mindre planetene. Mange kortperiodiske kometer og kentaurer har sine oml?psbaner her. De faste objektene her best?r ofte av en st?rre andel flyktig materiale (som vann, ammoniakk og metan) enn det de steinete himmellegemet i det indre solsystemet gj?r.

De ytre planetene

Utdypende artikkel: Gasskjempe

De fire ytre planetene (gasskjempene) utgj?r 99 % av all masse som finnes i oml?psbane rundt solen. Jupiter og Saturn best?r hovedsakelig av hydrogen og helium, mens Uranus og Neptun har st?rre andel is. Det har blitt antydet at de to sistnevnte tilh?rer en egen kategori, ?iskjemper?, men det er enn? ikke en allmenn definisjon.^[52] Alle fire har ringer, men det er bare Saturns ringer som er lette ? observere fra jorden.

Jupiter

Utdypende artikkel: Jupiter

Jupiter (5,2 AU) er den femte planeten fra solen, og er den st?rste planeten i solsystemet. Med sine 318 jordmasser har den 2,5 ganger s? mye masse som alle de andre planetene til sammen. Jupiter best?r hovedsakelig av hydrogen og helium. Jupiters h?ye indre varme skaper en rekker halv-permanente innslag i dens turbulente atmosf?re som for eksempel den store r?de flekken. Jupiter har 67 kjente m?ner. De fire st?rste, Ganymedes, Callisto, Io og Europa, viser klare fellestrekk med steinplanetene, for eksempel vulkanisme og en varm kjerne.^[53] Ganymedes, den st?rste av solsystemets m?ner, er st?rre enn Merkur.

Jupiter har en relativt liten steinkjerne, omgitt av metallisk hydrogen, flytende hydrogen, og til slutt hydrogen i gassform. Det er ingen tydelig grense mellom de forskjellige hydrogenfasene, overgangen er helt jevn. Kjernetemperaturen er p? ca. 20 000 °C. Atmosf?ren inneholder derimot cirka 75 % hydrogen og 24 % helium hvis man ser p? massen, der 1 % er andre gasser. Atmosf?ren inneholder spor av metan, vanndamp, ammoniakk, og steindamp eller -st?v. Det finnes mindre mengder av karbon, etan, hydrogensulfid, neon, oksygen og svovel. I den ytterste delen av atmosf?ren finnes det krystaller av frossen ammoniakk.

Saturn

Utdypende artikkel: Saturn

Saturn (9,5 AU) er den sjette planeten fra solen, og er lett ? kjenne igjen p? sitt karakteristiske ringsystem. Den likner i stor grad p? Jupiter, s?rlig i sammensetningen av atmosf?ren og dens magnetosf?re. Selv om Saturn har 60 % av Jupiters volum s? er dens 95 jordmasser mindre enn en tredjedel av Jupiters masse, noe som gj?r Saturn til den planeten i solsystemet med lavest tetthet. Saturn har 62 kjente m?ner (og tre som enn? er ubekreftet). To av m?nene: Titan og Enceladus viser tegn p? geologisk aktivitet, selv om de hovedsakelig best?r av is.^[54] Titan er st?rre enn Merkur og er den eneste m?nen i solsystemet med en betydelig atmosf?re.

Saturn er tydelig flatere ved polene enn ved ekvator; denne fasongen kalles en flattrykt sf?roide. De ekvatoriale og polare diametrene varierer med nesten 10 % (120 536 km mot 108 728 km), dette skyldes den raske rotasjonen og den relativt lette sammensetningen. Saturn er den eneste planeten i solsystemet som har mindre gjennomsnittstetthet enn vann.

Saturns ringer kan v?re rester av en eller flere m?ner som har g?tt i oppl?sning. Ringene best?r ogs? mye av gasser. Man tror at mange meteorioder kommer fra beltet, n?r deler av det g?r i oppl?sning. Ringsystemet best?r av minst 5 ringer – Ring A, B, C, D og F. Ringene kommer i rekkef?lgen DCBAF.

Uranus

Utdypende artikkel: Uranus

Uranus (19,6 AU) er den syvende planeten fra solen, og er med sine 14 jordmasser den letteste av de ytre planetene. Ulikt de andre gasskjempene kretser den rundt solen liggende p? siden. Planetens aksehelling er over 90 grader mot ekliptikken, slik at den ?ruller? rundt solen. Den har en mye kaldere kjerne enn de ?vrige gasskjempene og gir fra seg sv?rt lite varmestr?ling.^[55] Uranus har 27 kjente m?ner hvorav Titania, Oberon, Umbriel, Ariel og Miranda er de st?rste.

Uranus har en kjemisk sammensetning som likner Neptuns. De to skiller seg fra sammensetningen til de langt st?rre gasskjempene Jupiter og Saturn. Som en f?lge av denne forskjellen plasserer astronomer i visse tilfeller de to f?rstnevnte i en egen kategori, ?iskjempene?. Mens Jupiters og Saturns atmosf?re hovedsakelig best?r av hydrogen og helium, har Uranus en st?rre mengde isdannende stoffer som blant annet vann, ammoniakk og metan i sin atmosf?re. I tillegg har man funnet spor etter hydrokarboner i planeten.^[56] Uranus har den kaldeste planetariske atmosf?ren i hele solsystemet med en minimumstemperatur p? ?224 °C (49 K). Den har en sammensatt og lagdelt oppbygning av skyer, det antas at vann danner de laveste skyene og metan de ?vre skylagene.^[56] Uranus’ indre st?r i kontrast til atmosf?ren ettersom det for det meste best?r av is og stein.^[57]

Neptun

Utdypende artikkel: Neptun

Neptun (30 AU) er den ?ttende planeten fra solen. Til tross for at den er noe mindre enn Uranus veier den mer med sine 17 jordmasser og har en markant h?yere tetthet. Den gir ogs? fra seg mer str?ling fra sitt indre, dog ikke like mye som Saturn og Jupiter.^[58] Neptun har 14 kjente m?ner. Den st?rste, Triton, er geologisk aktiv med geysirer som spruter flytende nitrogen i stedet for vann som, p? jorda.^[59] Triton er den eneste st?rre m?nen med en retrograd bevegelse. Neptun er fulgt av flere sm?planeter i samme oml?psbane, s?kalte trojanske asteroider, i 1:1 resonans med planeten.

Neptun er sv?rt lik Uranus i atmosf?re og kjemisk sammensetning – begge best?r hovedsakelig av hydrogen, helium og metan. Neptun tar imot mindre enn halvparten s? mye sollys som Uranus. Varmen som stammer fra dens indre gj?r likevel at Neptun er noe varmere enn Uranus.^[60] Neptun ligger lengre unna solen enn Uranus, men har likevel en mye livligere atmosf?re. Vindene kan komme opp i 2 500 kilometer i timen, som er den h?yeste vindhastigheten i solsystemet. Den ?store m?rke flekken? p? Neptun hadde en diameter p? omtrent 16 000 kilometer^{[s 13]} da den ble oppdaget i 1989. I 1994 var den forsvunnet, men er erstattet av en ny flekk p? den nordlige halvkule. Flekkene ligner veldig p? Jupiters store r?de flekk.^[61]

Kometer

Utdypende artikkel: Komet

Kometer er mindre legemer i solsystemet, vanligvis bare noen kilometer i diameter. De best?r hovedsakelig av is av vann og forskjellige gasser. Der har ofte kraftig eksentriske oml?psbaner med et perihelium blant de indre planetene og et aphelium utenfor Pluto. N?r kometen n?r det indre av solsystemet s? gj?r n?rheten til solen at den isete overflaten sublimeres og ioniseres, noe som gir opphav til en kometkoma og en lang hale som ofte er synlig fra jorden med det blotte ?yet.

Kortperiodiske kometer som har oml?pstider p? mindre enn 200 ?r antas ? ha sin opprinnelse i Kuiperbeltet. Langperiodiske kometer som har oml?pstider p? flere tusen ?r, for eksempel Hale-Bopp, antas ? ha sin opprinnelse i Oorts sky. Mange grupper av kometer som Kreutz-gruppen har blitt dannet ved at et st?rre objekt har brutt sammen.^[62] Enkelte kometer med hyperbolisk, ikke-periodisk, oml?psbane kan ha sin opprinnelse utenfor solsystemet, men det er vanskelig ? bestemme deres eksakte oml?psbane.^[63] Eldre kometer som har mistet det meste av sitt flyktige materie, fordi solen har varmet dem opp, blir ofte kategorisert som asteroider.^[64]

Kentaurer

Utdypende artikkel: Kentaurer

Kentaurene er isete, kometlignende legemer med en gjennomsnittlig avstand mellom Jupiter (5,5 AU) og Neptun (30 AU). Den st?rste kjente kentauren, 10199 Chariklo, har en diameter p? rundt 250 km.^[65] Den f?rste kentauren som ble oppdaget, var 2060 Chiron den 18. oktober 1977. Den har ogs? blitt klassifisert som en komet (95P/Chiron) ettersom den viser en koma p? samme m?te som kometer gj?r n?r de n?rmer seg solen.^[66] Deres oml?psbaner tar dem ofte n?r de store planetene, noe som p? lengre sikt gj?r at deres oml?psbaner blir ustabile og de faller n?rmere mot solen eller kastes ut av solsystemet.^[67]

Damokloider

Utdypende artikkel: Damokloider

Damokloider er en kategori av asteroider som har oml?psbaner som ligner de som Halleys komet eller andre langperiodiske kometer har. Deres oml?psbaner heller kraftig eller er retrograde og er kraftig eksentriske. De betraktes derfor ofte som gamle kometer hvor alt flyktig materiale som gir en koma og hale har dunstet bort. Damokloider er noen av de m?rkeste objektene i solsystemet.^[68] 5335 Damocles var den f?rste damokloiden som ble oppdaget.

Utenfor Neptun

Det ?transneptunske omr?det? utenfor Neptun er fremdeles lite utforsket. Det ser ut til stort sett ? best? av sm? planeter, som er sammensatt av stein og is. Det st?rste kjente objektet har en diameter som er en femtedel av jordens, og en masse som er mindre enn m?nens. Omr?det blir noen ganger referert til som det ?ytre solsystemet?, mens andre bruker denne benevnelsen om omr?det utenfor asteroidebeltet.

Kuiperbeltet

Utdypende artikkel: Kuiperbeltet

Kuiperbeltet, omr?dets f?rste del, best?r av en ring av fragmenter som ligner asteroidebeltet. En forskjell er imidlertid at objektene hovedsakelig best?r av is. Det strekker seg fra 30 til 50 AU fra solen. De fleste objektene er sm?, men flere som Quaoar, Varuna og Orcus er store nok til ? kunne klassifiseres som dvergplaneter. Det antas at det finnes over 100 000 objekter som er st?rre enn 50 km, men de har samlet en masse som er mindre enn en tiendedel av jordens.^[69] Mange av objektene har en eller flere m?ner.

Ofte deles Kuiperbeltet inn i cubewanoer og baneresonante objekt.

Baneresonante objekt

I Kuiperbeltet kjennetegnes de baneresonante objektene med sin gravitasjonelle kobling til Neptun. Et objekt i 3:2-baneresonans gj?r to runder rundt solen p? samme tid som Neptun gj?r tre. Flere av disse objektene krysser Neptuns oml?psbane, men forstyrres aldri av den store planetens ettersom de befinner seg i perihelium n?r Neptun er langt borte. Et typisk eksempel p? dette er Pluto.

Cubewanos

Utdypende artikkel: Cubewano

Cubewanos, ogs? kalt ?de klassiske kuiperbelteobjektene?, er oppkalt etter det f?rste oppdagede objektet 1992 QB₁ (que-bee-one p? engelsk). De befinner seg mellom 39,5–48 AU fra solen og er uten baneresonans med Neptun. Som oftest har deres oml?psbane lav eksentrisitet og banehelling. Det finnes imidlertid objekter med kraftigere banehelling.^[69]^[70] Et typisk objekt er dvergplaneten Makemake.

Pluto og Charon

Utdypende artikler: Pluto og Charon

Pluto (39 AU gjennomsnittlig) er en dvergplanet i Kuiperbeltet. Da den ble oppdaget i 1930 ble den betraktet som den niende planeten, en betegnelse den beholdt frem til 2006. Da ble det gitt en ny definisjon av planetbegrepet, blant annet fordi man oppdaget Eris, en dvergplanet i Kuiperbeltet som er st?rre enn Pluto.^[71] Plutos oml?psbane er noe eksentrisk og heller 17° mot ekliptikken.

Pluto har fem kjente m?ner: Charon, Nix, Hydra, Kerberos og Styx. Charon er s? stor i forhold til Pluto at systemets massesentrum befinner seg ved en posisjon mellom legemene. Dette gj?r at de kan betraktes som ett bin?rt system. De seks legemene roterer rundt deres felles massesentrum mellom objektene i stedet for rundt Pluto. Pluto og dens m?ner befinner seg i en 3:2 baneresonans med Neptun og har gitt navn til plutinoene, som alle befinner seg i samme type oml?psbane.^[72]

Orcus

Utdypende artikkel: 90482 Orcus

Orcus (39,419 AU gjennomsnittlig) er oppkalt etter den romerske guddommen Orcus, og ble oppdaget 17. februar 2004. Etter oppdagelsen ble den funnet p? bilder tatt allerede 8. november 1951. Orcus befinner seg mellom 30,53 og 48,31 AU fra solen og bruker 247 ?r p? et oml?p. Det er en typisk plutino og er i 2:3 baneresonans med Neptun. Dens estimerte diameter er 946,3^+74,1_-72,3 og den har en h?y albedo p? ~20%.

Orcus har en m?ne, Vanth, som ble oppdaget 13. november 2005. Orcus er en kandidat til statusen som dvergplanet.

Varuna

Utdypende artikkel: 20000 Varuna

Varuna (42,904 AU) ble oppdaget 20. november 2000, og ble etterhvert gjenfunnet p? eldre bilder tilbake til 1953. Den befinner seg mellom 40,494 og 45,313 U fra solen og bruker 281 ?r p? et oml?p. Den har et areal p? rundt 1003 km og har en elliptisk form. Varuna har en moderat r?dfarge, og sm? mengder av vannis er oppdaget p? overflaten. Observasjoner foretatt i 2002 tyder p? at objektet har en m?ne. Varuna er kandidat til statusen som dvergplanet.

Quaoar

Utdypende artikkel: 50000 Quaoar

En kunstners fremstilling av Haumea med dens m?ner Hi?iaka og Namaka. M?nene har en mye st?rre avstand enn avbildet.

Quaoar (43,405 AU gjennomsnittlig) ble oppdaget 4. juni 2002, og ble etterhvert gjenfunnet p? eldre bilder tilbake til 25. mai 1954. Den befinner seg mellom 41,695 og 45,116 U fra solen og bruker 285 ?r p? et oml?p. Den har en diameter p? 1170 km og var ved oppdagelsen det st?rste objektet i solsystemet som hadde blitt funnet siden Pluto. Quaoar er st?rre enn Plutos m?ne Charon.

Quaoar har en kjent m?ne, Weywot, som ble oppdaget 22. februar 2007. Quaoar er en kandidat til statusen som dvergplanet.

Haumea

Utdypende artikkel: Haumea

Haumea (43,34 AU gjennomsnittlig) er i en 12:7-baneresonans med Neptun. Den har to kjente m?ner: Hi?iaka og Namaka. Den har en mer utstrakt ellipsoideform sammenlignet med andre dvergplaneter. Den ble oppdaget i 2004, og fikk sitt navn da den ble klassifisert som en dvergplanet i 2008.^[7]

Makemake

Utdypende artikkel: Makemake

Makemake (45,79 AU gjennomsnittlig) er det st?rste kjente objektet i det klassiske Kuiperbeltet. Etter Pluto s? er den det lyssterkeste objektet i Kuiperbeltet. Den fikk sitt navn og sin status som dvergplanet bekreftet i 2008.^[7]

Perihel er p? 38,71 AE og aphel p? 52,57 AE. Oml?pstid om solen er 308 ?r. Diameteren er ansl?tt til 1 600 – 2 000 km. Dette gj?r den kanskje til den 3. st?rste kloden som er observert til n? i denne delen av solsystemet, etter Eris og Pluto. Ingen m?ner er til n? observert i baner rundt Makemake.

Makemake ble oppdaget 31. mars 2005 av et team ledet av Mike Brown. Oppdagelsen ble offentliggjort 29. juli 2005, samme dag som oppdagelsen av Eris ble gjort kjent, og bare to dager etter at oppdagelsen av Haumea var gjort kjent.

Den spredte skiven

Utdypende artikkel: Den spredte skiven

Den spredte skiven (engelsk Scattered disc) overlapper Kuiperbeltet, men strekker seg mye lengre utover. Dette omr?det antas ? v?re opprinnelsen til de kortperiodiske kometene. Legemene man finner her, benevnt Scattered disc objects (SDO), antas ? ha havnet i sine oml?psbaner i forbindelse med at Uranus og Neptun begynte ? vandre utover i solsystemet like etter at de var dannet i Solsystemets barndom. Deres perihelium finnes i det indre av Kuiperbeltet og deres aphelium finnes iblant s? langt ut som 150 AU fra solen. Eksentrisiteten hos objektene er ofte h?y, og banehellingen iblant vinkelrett mot ekliptikken. Visse astronomer betrakter kentauerer og objekt i den spredte skiven som en del av samme gruppe p? hver sin side av Neptun.^[73]

Eris

Utdypende artikkel: Eris

Eris (68 AU gjennomsnittlig) er det st?rste kjente spredte skiveobjektet. Den skapte debatt om hva som kjennetegner en planet da det viste seg at den var minst 5 % st?rre enn Pluto, med en ansl?tt diameter p? 2 400 km. Den er den st?rste av de kjente dvergplanetene.^[74] Som Pluto er dens oml?psbane kraftig eksentrisk med et perihelium p? 38,2 AU og et aphelium p? 97,6 AU, og har en kraftig banehelling.^[75] Den har en m?ne, Dysnomia.

Diameteren er ansl?tt til 2 700 km, klart st?rre enn Pluto. Flere astronomer kunne etter hvert bekrefte at Eris faktisk er 3 000 km i diameter, eller 700 km st?rre enn Pluto. Dette gj?r Eris til den 9. st?rste kloden i direkte oml?p rundt solen kjent til n? (selv om den er mindre enn minst 6 av de 8 indre planetenes m?ner, inklusive m?nen). Nye data viser ogs? at Eris er 27 % mer massiv enn Pluto.^[76] De nye resultatene, skaffet av blant annet Hubble-teleskopet og Keck-observatoriet, indikerer at tettheten til materialet som danner Eris, er omtrent 2 gram pr cm3. Dette betyr at Eris mest sannsynlig er bygd opp av is og stein, noe som er meget likt sammensetningen til Pluto.^[76]

Extended Scattered disc

Utdypende artikkel: E-SDO

Utenfor den spredte skiven finnes det ytterligere en gruppe objekter, Extended scattered disc (E-SDO), som har et perihelium fra 40 AU og utover. Disse antas ikke ? ha kunnet f?tt sine oml?psbaner som en konsekvens av Neptuns utvandring ved solsystemets dannelse. I stedet finnes der teorier om at disse har havnet her i forbindelse med at en stjerne har passert gjennom solsystemets ytterkanter.^[77]

Sedna

Utdypende artikkel: Sedna

Sedna (525,86 AU gjennomsnittlig) er et stort r?daktig Plutolignende objekt med en enorm utstrakt oml?psbane som strekker seg fra 76 AU til 930 AU fra solen. Oml?pstiden er 11 200 ?r.^[78] Sedna er et av eksemplene p? en ny type objekter som befinner seg i sv?rt annerledes oml?psbaner. Mike Brown som oppdaget planeten i 2003 mener at den er et bevis for at det finnes en indre Oorts sky p? samme m?te som man lenge har antatt at det finnes et ytre 100 000 AU unna.^[79] David C. Jewitt mener imidlertid at planeten er for stor til ? ha kunne bli dannet s? langt ut, at den ble dannet lengre inn i solsystemet og sv?rt tidlig ble slynget ut i en fjern bane. Den lave banehellingen (12°) er med p? ? styrke antakelsen.^[80] Noen forklaring til den r?daktige fargen, som er i samme klasse som Mars, har man ikke i dag.^[79] Sedna er tilstrekkelig stor til ? kunne klassifiseres som en dvergplanet, men man vet for lite om dens form.

225088 Gonggong

Utdypende artikkel: 225088 Gonggong

Det transneptunske objektet (225088) Gonggong ble oppdaget 17. juli 2007 av et team ledet av astronomen Michael E. Brown ved Palomar Observatory. Det er det st?rste objektet i solsystemet som enn? ikke har f?tt et navn.^[81] Det er estimert ? ha en st?rrelse som ligger mellom dvergplanetene Haumea og Sedna. Dens diameter er mellom 1 200 og 1 500 km, og dens masse har enn? ikke blitt m?lt. Det er enn? ikke formelt anerkjent som en dvergplanet av Den internasjonale astronomiske union,^[82] selv om enkelte astronomer kaller det en dvergplanet,^[83]^[84] og andre betrakter det som en kandidat.^[85] Det befinner seg 67,21 AE unna solen, og har en oml?pshastighet rundt solen p? 550,98 ?r. Eksentrisiteten er 0,500.

?Den niende planet?

Utdypende artikkel: Planet ni

20. januar 2016 kunngjorde astronomer fra California Institute of Technology at det med 90 % sannsynlighet finnes en niende planet utenfor Plutos bane. De antyder at planeten har en masse opp til ti ganger jordens, befinner seg 20 ganger lenger unna enn Neptun, og at den har en oml?pstid p? 10 000–20 000 ?r.^[86]^[87]

De ytterste delene

Hvor solsystemet slutter og det interstellare rommet begynner er vagt definert. De ytre grensene dannes av to ulike fenomener, nemlig solvinden og gravitasjon. Den ytterste grensen for solvindens p?virkning p? omgivelsene ligger omtrent fire ganger lengre ut enn Plutos avstand til solen. Denne heliopausen anses ? v?re grensen der det interstellare materie begynner.^[88] Samtidig antas solens Hill-sf?re, det omr?det der solens gravitasjon dominerer over andre masser, ? fortsette n?rmere 1 000 ganger lengre ut.

Heliopausen

Heliosf?ren er delt i to separate regioner. Solvinden ferdes med cirka 400 km/s frem til den kolliderer med plasmastr?mmen i det interstellare materie. Kollisjonene skjer ved endesjokket som ligger omtrent 80–100 AU fra solen motvinds, og cirka 200 AU medvinds.^[89] Her bremses solvinden ned dramatisk, kondenseres og blir mer turbulent.^[89] Den danner en stor oval form som heter helioskallet og som ser ut og oppf?rer seg omtrent som en komethale og strekker seg om lag 40 AU motvinds, men flere ganger dette i motsatt retning. De to romsondene Voyager 1 og Voyager 2 har n? passert endesjokket og er p? vei inn i helioskallet, henholdsvis omtrent 94 og 84 AU fra solen.^[90]^[91] Den ytre grensen i heliosf?ren, heliopausen, er det punktet der solvinden til slutt avtar helt og der det interstellare rommet begynner.^[88]

Bortenfor heliopausen, omtrent 230 AU fra solen, finnes baugsjokket, som er en form for ?plasmakj?levann? som blir avgitt av solen n?r den beveger seg gjennom Melkeveien, ikke helt ulikt en b?t som beveger seg gjennom vannet. Ingen romfarkoster har forel?pig passert bortenfor heliopausen, s? det finnes ingen direkte m?linger derfra. NASAs Voyagersonder forventes ? passere heliospausen en gang i l?pet av det kommende ti?ret, og vil da sende tilbake verdifulle data om str?lingsverdier og solvinden til jorden.^[92] Hvor godt heliosf?ren beskytter solsystemet mot kosmisk str?ling er s? langt et ubesvart sp?rsm?l.

Oorts sky

Utdypende artikkel: Oorts sky

Oorts sky er en stor hypotetisk masse lengst ut i solsystemet som antas ? kunne best? av opp til en billion (10¹²) isete objekter og anses ? v?re kilden til alle langperiodiske kometer. Den skal ligge omtrent 50 000 AU fra solen (omtrent 1 lys?r), muligens s? langt ut som 100 000 AU (1,9 lys?r). Oorts sky antas ? best? av objekt som ble kastet ut fra det indre solsystemet av en gravitasjonsp?virkning fra de ytre planetene.

Objektene i skyen beveger seg sv?rt langsomt og kan forstyrres (perturberes) av sjeldne hendelser som kollisjoner mellom objekter, gravitasjonell p?virkning fra passerende stjerner eller fra hele galaksen ved s?kalte galaktiske tidevannskrefter, tidevannskrefter som ut?ves av Melkeveien.^[93]^[94] Slike hendelser kan for?rsake at et st?rre antall kometer begynner ? bevege seg samtidig mot de sentrale delene av solsystemet.

Grenser

Se ogs?: Planet X

Mye av solsystemet er fremdeles ikke kartlagt og hva som finnes i visse regioner er stort sett ukjent. Solens gravitasjonelle felt er ansl?tt til ? dominere omgivelsene ut til omkring to lys?r (125 000 AU). Lavere anslag for radius av Oorts sky peker p? at denne ikke ligger lengre ut en 50 000 AU.^{[s 14]} Regionen mellom Kuiperbeltet og Oorts sky, et omr?de p? flere titusentalls AU i radius, er i praksis nesten helt ukjent. Det p?g?r ogs? studier av regionen mellom Merkur og solen som ogs? mistenkes ? kunne inneholde ukjente legemer. Imidlertid er det kun snakk om mindre objekter i dette omr?det.^[95]

Solsystemet i galaksen

Solsystemet befinner seg i galaksen Melkeveien, en stavspiralgalakse som med en diameter p? rundt 100 000 lys?r inneholder rundt 200 milliarder stjerner.^[96] V?r sol befinner seg i en av Melkeveiens ytre spiralarmer, som kalles for Orion-armen eller den lokale armen.^[97] Vi befinner oss mellom 25 000 og 28 000 lys?r fra galaksens sentrum og beveger oss med en hastighet p? rundt 200 kilometer per sekund, noe som inneb?rer at det tar 225–250 millioner ?r for en runde rundt galaksen. Denne rotasjonstiden kalles for solsystemets galaktiske ?r.^[98] Solapex, retningen av solens bevegelse gjennom det interstellare rommet, er omtrent mot stjernebildet Herkules og stjernen Vegas n?v?rende posisjon.^[99]

Solsystemets posisjon i galaksen har h?yst sannsynlig hatt en avgj?rende p?virkning p? livets utvikling p? jorden. Oml?psbanen er nesten sirkul?r og har omtrent samme hastighet som spiralarmene, noe som inneb?rer at vi passerer dem sv?rt sjelden. Ettersom tettheten av potensielt farlige supernovaer er betydelig st?rre i spiralarmene, har det gitt jorden lange perioder med interstellar stabilitet slik livet har kunnet utvikles.^[100] Solsystemet befinner seg ogs? p? sikker avstand fra de kaotiske regionene i galaksens sentrum der n?rliggende stjerner stadig ville sende inn kometer fra Oorts sky mot de indre delene av solsystemet, og i verste fall kanskje trekke planetene ut av sine baner. Den intensive str?lingen i denne regionen ville ogs? hatt en negativ p?virkning p? utviklingen av komplekst liv.^[100] Til og med i solsystemets n?v?rende posisjon har man spekulert i at nye supernovaer kan ha p?virket livet negativt i l?pet av de siste 35 000 ?rene gjennom ? slynge utkastede deler av stjerner mot solen i form av radioaktivt st?v og st?rre, kometlignende legemer.^[101]

De umiddelbare omgivelsene

Solsystemets n?rmeste galaktiske omgivelser kalles for den lokale interstellare skyen, et omr?de med forholdsvis h?y tetthet av gasspartikler i den ellers s? ganske tomme regionen som benevnes som den lokale boblen. Den lokale boblen er et timeglassformet tomrom i den interstellare materien med en diameter p? omtrent 300 lys?r. Det har tetthet av n?ytralt hydrogen p? 0,05 atomer per kubikkcentimeter, en tidel av gjennomsnittet for det interstellare materet i Melkeveien som helhet. Boblen inneholder h?ytemperaturplasma som antyder at den kan v?re et resultat av flere nyere supernovaer.^[102]

Det finnes relativt f? stjerner innenfor 10 lys?r (95 billioner km) fra solen. Den n?rmeste er trippelstjernen Alpha Centauri som befinner seg rundt 4,4 lys?r unna. Alpha Centauri A og B er et tett bundet par av sol-lignende stjerner, mens en liten r?d dvergstjerne, Alpha Centauri C (ogs? kjent som Proxima Centauri), beveger seg i en bane rundt de ?vrige to i en avstand av omkring 0,2 lys?r. De n?rmeste stjernene utover disse er de r?de dvergene Barnards stjerne (5,9 lys?r), Wolf 359 (7,8 lys?r) og Lalande 21185 (8,3 lys?r). Den st?rste stjernen innenfor 10 lys?r er Sirius (8,6 lys?r), en lys hovedseriestjerne som har omtrent dobbelt s? stor masse som solen. I en bane rundt Sirius finnes en hvit dverg kalt Sirius B. De gjenst?ende stjernene innenfor 10 lys?r er dobbeltstjernen Luyten 726-B (8,7 lys?r) og den ensomme r?de dvergen Ross 154 (9,7 lys?r).^[103]

Den n?rmeste ensomme sollignende stjernen er Tau Ceti, som ligger omtrent 11,9 lys?r unna. Den har omtrent 80 % av solens masse, og lyser med 60 % av luminositeten.^[104] Den n?rmeste kjente exoplaneten befinner seg rundt stjernern Epsilon Eridani, en stjerne noe lyssvakere og r?dere enn solen, som befinner seg omkring 10,5 lys?r unna. Dens eneste bekreftede planet, Epsilon Eridani b, har omtrent 1,5 ganger st?rre masse enn Jupiter og beveger i en runde rundt sin moderstjerne p? 6,9 ?r.^[105]

Opprinnelse og utvikling

Utdypende artikkel: Solsystemets opprinnelse og utvikling

Solsystemet ble dannet fra gravitasjonskollapsen av en gigantisk molekylsky for omtrent 4,6 milliarder ?r siden. Denne skyen var sannsynligvis flere lys?r bred og ga trolig opphav til flere stjerner.^[106]

Den delen av denne skyen som skulle bli solsystemet, begynte ? kollapse og vedvarende drivmoment f?rte til en raskere rotasjon. Skyens sentrum, der st?rstedelen av massen var samlet, ble betydelig varmere enn den omkringliggende skiven.^[106]

Bilde tatt av romteleskopet Hubble som viser protoplanetare skiver i Oriont?ken, et omr?de som fungerer som ?barnehage? for stjerner, og som sannsynligvis minner om den urnebulosa som solsystemet ble dannet av. Synsfeltet i bildet er kun omkring 0,14 lys?r stort.
Foto: C.R. O'Dell/Rice University; NASA

Etter hvert som denne sammentrukne stjernet?ken roterte, begynte den ? flate ut til en protoplanetarisk skive med en diameter p? omkring 200 AU^[106] og en varm, tett protostjerne ved dens sentrum.^[107]^[108] Ved dette tidspunktet i solens utvikling anses den ? ha v?rt en T Tauri-stjerne. Studier av slike stjerner viser at de ofte omgis av skiver av protoplanetar materie med masser p? omtrent 0,001–0,1 solmasser, med hoveddelene av stjernet?kens masse samlet i selve stjernen.^[109] Planetene ble dannet gjennom akkresjon fra denne skiven.^[110]

I l?pet av 50 millioner ?r ble trykket og tettheten av hydrogen i protostjernens kjerne tilstrekkelig stort for at en kjernefusjon kunne begynne.^[111] Temperaturen, reaksjonshastigheten, trykket og tettheten ?kte frem til en tilstand av hydrostatisk likevekt ble n?dd, der det termiske trykket utenfra tilsvarer den gravitasjonelle kraften som fors?ker ? dra sammen stjernen ytterligere. Ved dette tidspunktet ble solen en hovedseriestjerne.^[112]

Solsystemets
vanligste grunnstoff^{[s 15]}
Isotop	Antall per millioner atomkjerner
Hydrogen-1	705 700
Helium-4	275 200
Oksygen-16	5 920
Karbon-12	3 032
Neon-20	1 548
Jern-56	1 169
Nitrogen-14	1 105
Silisium-28	653
Magnesium-24	513
Svovel-32	396
Neon-22	208
Magnesium-26	79
Argon-36	77
Jern-54	72
Magnesium-25	69
Kalsium-40	60
Aluminium-27	58
Nikkel-58	49
Karbon-13	37
Helium-3	35
Silisium-29	34
Natrium-23	33
Jern-57	28
Hydrogen-2	23
Silisium-30	23

Til slutt kommer de ytre lagene av solen til ? st?tes bort, og det som gjenst?r av solen, er en hvit dverg, et objekt med ekstrem tetthet der halvparten av solens masse er igjen, men objektet bare er like stort som jorden.^[113] De avkastede ytre delene av solen danner en s?kalt planetarisk t?ke, som sender en del av materialet som dannet solen tilbake til det interstellare materiet.

Omkring 5,4 milliarder ?r frem i tid vil hydrogenet i solens kjerne nesten fullstendig ha blitt omdannet til helium, noe som avslutter hovedseriefasen i solens utvikling. Ved dette tidspunktet vil solens ytre lag ekspandere til omkring 260 ganger dens n?v?rende diameter, og solen blir dermed en r?d kjempe. P? grunn av det betydelig st?rre overflatearealet, vil temperaturen p? overflaten bli betraktelig lavere enn den er n? som hovedseriestjerne (omkring 2 600 K som lavest).^[114]

Solsystemet kommer til ? best? som det er i dag, frem til solen begynner sin utvikling fra hovedserien i Hertzsprung-Russell-diagrammet. Etter hvert som solen brenner gjennom sitt lager av hydrogen, vil energiproduksjonen som hindrer kjernen fra ? kollapse, avta, noe som f?r den til ? minske i st?rrelse. Det ?kende trykket varmer opp kjernen, og forbrenningen av hydrogen ?kes. P? grunn av dette blir solen langsomt lysere, og den sender allerede ut 40 % mer varme enn da den og solsystemet ble dannet.^[115]

Planetenes egenskaper i forhold til jorden

Planetenes egenskaper i forhold til jorden
Planet	Ekvators diameter	Masse	Banens radius	Oml?pstid	Banens hellingsvinkel	Banens eksentrisitet	D?gnlengde	M?ner
Merkur	0,382	0,06	0,387	0,241	7,00°	0,206	58,6	ingen
Venus	0,949	0,82	0,72	0,615	3,39°	0,0068	243	ingen
Jorden^*	1,00	1,00	1,00	1,00	0,00°	0,0167	1,00	1
Mars	0,53	0,11	1,52	1,88	1,85°	0,0934	1,03	2
Jupiter	11,2	318	5,20	11,86	1,31°	0,0484	0,414	67
Saturn	9,41	95	9,54	29,46	2,48°	0,0542	0,426	62
Uranus	3,98	14,6	19,22	84,01	0,77°	0,0472	0,718	27
Neptun	3,81	17,2	30,06	164,8	1,77°	0,0086	0,671	14

^* Se jorden for absolutte verdier.

Dvergplanetenes egenskaper
Dvergplanet	Ekvators diameter (km)	Masse (kg)	Banens radius (AU)	Oml?pstid (?r)	Banens hellingsvinkel	Banens eksentrisitet	D?gnlengde (timer)	M?ner
Ceres	952	9,5×10²⁰	2,7668	4,60	10,59°	0,0795	9,075	0
Pluto	2 300	1,80×10²²	39,45	247,7	17,09°	0,250	153,3	5
Haumea	1 265	4,2×10²¹	43,13	283,3	28,22°	0,1950	3,915	2
Makemake	1 500	4×10²¹	45,43	306,2	30,00°	0,1612	?	0
Eris	2 667	1,6×10²²	67,90	559,6	44,02°	0,4362	8?	1

Se ogs?

Referanser

Sidereferanser

^ Astronomica, side 26
^ Astronomy: The Evolving Universe
^ Universet, side 120
^ ^a ^b Astronomica, side 36
^ Benz, W., Slattery, W. L., Cameron, A. G. W. (1988), Collisional stripping of Mercury's mantle, Icarus, v. 74, p. 516–528.
^ Cameron, A. G. W. (1985), The partial volatilization of Mercury, Icarus, v. 64, p. 285–294.
^ The Age of the Earth
^ Astronomica, side 50
^ ^a ^b ^c Universet, side 138 – 140
^ Causes and Environmental Implications of Increased UV-B Radiation
^ Universet, side 161
^ ^a ^b Universet, side 208 – 213
^ Solar System Observer's Guide, side 156
^ The Solar System: Third edition, side 1
^ Supernovae and Nucleosynthesis

?vrige referanser

^ Levison, Harold F.; Morbidelli, Alessandro (2003). ?The formation of the Kuiper belt by the outward transport of bodies during Neptune’s migration? (PDF) (p? engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2012. Bes?kt 26. april 2010.
^ Levison, Harold F.; Duncan, Martin J (1997). ?From the Kuiper Belt to Jupiter-Family Comets: The Spatial Distribution of Ecliptic Comets?. Icarus (p? engelsk) (1 utg.) (127): 13–32. doi:10.1006/icar.1996.5637. Arkivert fra originalen 10. mars 2011. Bes?kt 18. juli 2008.
^ ?Dawn: A Journey to the Beginning of the Solar System?. Space Physics Center: UCLA (p? engelsk). 2005. Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Bes?kt 26. april 2010.
^ ?An Overview of the Solar System? (p? engelsk). nineplanets.org. Bes?kt 26. april 2010.
^ Amir Alexander (2006). ?New Horizons Set to Launch on 9-Year Voyage to Pluto and the Kuiper Belt? (p? engelsk). The Planetary Society. Arkivert fra originalen 22. februar 2006. Bes?kt 26. april 2010.
^ ^a ^b ?The Final IAU Resolution on the definition of ?planet? ready for voting? (p? engelsk). IAU. 24. august 2006. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Bes?kt 26. april 2010.
^ ^a ^b ^c ?Dwarf Planets and their Systems?. U.S. Geological Survey (p? engelsk). Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN). 7. november 2008. Bes?kt 26. april 2010.
^ ?Plutoid chosen as name for Solar System objects like Pluto? (p? engelsk). Paris: Den internasjonale astronomiske union (News Release - IAU0804). 11. juni 2008. Arkivert fra originalen 13. juni 2008. Bes?kt 26. april 2010.
^ Feaga, L. ?Asymmetries in the distribution of H2O and CO2 in the inner coma of Comet 9P/Tempel 1 as observed by Deep Impact utgivelses?r=2007?. Icarus. 190: 345. doi:10.1016/j.icarus.2007.04.009.
^ ?The Sun? (p? engelsk). Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. Arkivert fra originalen 29. mars 2010. Bes?kt 26. april 2010.
^ Than, K. (2006). ?Astronomers Had it Wrong: Most Stars are Single? (p? engelsk). Space.com. Bes?kt 26. april 2010.
^ Smart, R. L.; Carollo, D.; Lattanzi, M. G.; McLean, B.; Spagna, A. (2001). ?The Second Guide Star Catalogue and Cool Stars? (p? engelsk). Perkins Observatory. Bes?kt 26. april 2010.
^ Nir J. Shaviv (2003). ?Towards a Solution to the Early Faint Sun Paradox: A Lower Cosmic Ray Flux from a Stronger Solar Wind?. Journal of Geophysical Research (p? engelsk). 108: 1437. doi:10.1029/2003JA009997. Bes?kt 26. april 2010.
^ T. S. van Albada, Norman Baker (1973). ?On the Two Oosterhoff Groups of Globular Clusters?. Astrophysical Journal (p? engelsk). 185: 477–498. ISSN 0004-637X. doi:10.1086/152434.
^ Lineweaver, Charles H. (9. mars 2001). ?An Estimate of the Age Distribution of Terrestrial Planets in the Universe: Quantifying Metallicity as a Selection Effect? (PDF) (p? engelsk). University of New South Wales. Bes?kt 26. april 2010.
^ ?Solar Physics: The Solar Wind? (p? engelsk). Marshall Space Flight Center. 2025-08-04. Arkivert fra originalen 13. august 2015. Bes?kt 26. april 2010.
^ Tony Phillips (2025-08-04). ?The Sun Does a Flip? (p? engelsk). Science@NASA. Arkivert fra originalen 12. mai 2009. Bes?kt 26. april 2010.
^ A Star with two North Poles Arkivert 18. juli 2009 hos Wayback Machine., April 22, 2003, Science @ NASA
^ Riley, Pete; Linker, J. A.; Miki?, Z., "Modeling the heliospheric current sheet: Solar cycle variations", (2002) Journal of Geophysical Research (Space Physics), Volume 107, Issue A7, pp. SSH 8-1, CiteID 1136, DOI 10.1029/2001JA000299. (Full text Arkivert 14. august 2009 hos Wayback Machine.)
^ Rickard Lundin (2025-08-04). ?Erosion by the Solar Wind?. Science (p? engelsk). 291 (5510): 1909. doi:10.1126/science.1059763. Arkivert fra originalen 10. mars 2007. Bes?kt 26. desember 2006. Sammendrag.
^ Langner, U. W. ?Effects of the position of the solar wind termination shock and the heliopause on the heliospheric modulation of cosmic rays?. Advances in Space Research (p? engelsk). 35 (12): 2084–2090. doi:10.1016/j.asr.2004.12.005. Bes?kt 29. april 2010.
^ ?Long-term Evolution of the Zodiacal Cloud? (p? engelsk). 1998. Arkivert fra originalen 29. september 2006. Bes?kt 29. april 2010.
^ ?ESA scientist discovers a way to shortlist stars that might have planets? (p? engelsk). ESA Science and Technology. 2003. Bes?kt 29. april 2010.
^ Landgraf, M. (2002). ?Origins of Solar System Dust beyond Jupiter?. The Astronomical Journal (p? engelsk). 123 (5): 2857–2861. doi:10.1086/339704. Bes?kt 29. april 2010.
^ Schenk P., Melosh H.J. (1994), Lobate Thrust Scarps and the Thickness of Mercury's Lithosphere, Abstracts of the 25th Lunar and Planetary Science Conference, 1994LPI....25.1203S
^ Bill Arnett (2006). ?Mercury? (p? engelsk). The Nine Planets. Bes?kt 26. april 2010.
^ Mercury Fact Sheet Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.
^ Mark Alan Bullock (1997). ?The Stability of Climate on Venus? (PDF) (p? engelsk). Southwest Research Institute. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2007. Bes?kt 27. april 2010.
^ Paul Rincon (1999). ?Climate Change as a Regulator of Tectonics on Venus? (PDF) (p? engelsk). Johnson Space Center Houston, TX, Institute of Meteoritics, University of New Mexico, Albuquerque, NM. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2007. Bes?kt 27. april 2010.
^ CAPLEX - Venus Bes?kt 5. januar 2009
^ Müller, Reidar (5. januar 2005). ?Jordens arter i akutt fare?. Aftenposten. Bes?kt 29. mai 2010.
^ Carrington, Damian (21. februar 2000). ?Date set for desert Earth (Dato fastsat for en ?de Jord)?. BBC News. Bes?kt 31. mars 2007.
^ Jeremy Page i Delhi (24. september 2009). ?India’s lunar mission finds evidence of water on the Moon? (p? engelsk). The Times. Arkivert fra originalen 10. oktober 2011. Bes?kt 16. november 2009.
^ ?Indian scientists rejoice as Chandrayaan-1 traces water on moon? (p? engelsk). The Times of India. 24. september 2009. Bes?kt 16. november 2009.
^ John Matson (23. september 2009). ?Stream of Evidence from 3 Spacecraft Indicates That the Moon Has Water? (p? engelsk). Scientific American. Bes?kt 16. november 2009.
^ NASA: NASA Radar Finds Ice Deposits at Moon's North Pole Arkivert 21. september 2015 hos Wayback Machine. Bes?kt 2. mars 2010
^ David Noever (2004). ?Modern Martian Marvels: Volcanoes?? (p? engelsk). NASA Astrobiology Magazine. Bes?kt 27. april 2010.
^ Scott S. Sheppard, David Jewitt, and Jan Kleyna (2004). ?A Survey for Outer Satellites of Mars: Limits to Completeness?. The Astronomical Journal (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.
^ ?Close Inspection for Phobos?. ESA website (p? engelsk). Bes?kt 1. april 2011.
^ ?IAU Planet Definition Committee? (p? engelsk). International Astronomical Union. 2006. Arkivert fra originalen 3. juni 2009. Bes?kt 27. april 2010.
^ ?New study reveals twice as many asteroids as previously believed? (p? engelsk). ESA. 2002. Bes?kt 27. april 2010.
^ Krasinsky, G.A. (2002). ?Hidden Mass in the Asteroid Belt?. Icarus (p? endelsk) (1 utg.) (158): 98–105. doi:10.1006/icar.2002.6837. Medforfattere: Pitjeva, E. V.; Vasilyev, M. V.; Yagudina, E. I.
^ Beech, M. (1995). ?On the Definition of the Term Meteoroid?. Quarterly Journal of the Royal Astronomical Society (p? engelsk) (3 utg.) (36): 281–284. Bes?kt 27. april 2010. Medforfatter: Duncan I. Steel
^ James L. Hilton. ?When did the asteroids become minor planets?? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 21. september 2007. Bes?kt 27. april 2010.
^ David Nesvorny′ , William F. Bottke Jr, Luke Dones & Harold F. Levison. ?The recent breakup of an asteroid in the main-belt region? (PDF). Nature (p? engelsk). doi:10.1038/nature00789. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mars 2012.
^ Bro?, M.; Vokrouhlicky, D. (2008). ?Asteroid families in the first-order resonances with Jupiter?. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (p? engelsk). s. Volume 390 Issue 2, Pages 715 - 732.
^ Franklin, Fred A. ?An examination of the relation between chaotic orbits and the Kirkwood gap at the 2:1 resonance, 1.?. The Astronomical Journal (p? engelsk). s. vol. 107, no. 5, p. 1890-1899.
^ Phil Berardelli (2006). ?Main-Belt Comets May Have Been Source Of Earths Water? (p? engelsk). SpaceDaily. Bes?kt 29. april 2010.
^ ?List Of Martian Trojans? (p? engelsk). Bes?kt 29. april 2010.
^ ?List Of Neptune Trojans? (p? engelsk). Bes?kt 29. april 2010.
^ Scott S. Sheppard and Chadwick A. Trujillo (2025-08-04). ?A Thick Cloud of Neptune Trojans and Their Color? (PDF). Science (p? engelsk). s. Vol 313, p 511-514. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mai 2008. Bes?kt 29. april 2010.
^ Jack J. Lissauer, David J. Stevenson (2006). ?Formation of Giant Planets? (PDF) (p? engelsk). NASA Ames Research Center; California Institute of Technology. Arkivert fra originalen (PDF) 26. mars 2009. Bes?kt 27. april 2010.
^ Pappalardo, R T (1999). ?Geology of the Icy Galilean Satellites: A Framework for Compositional Studies? (p? engelsk). Brown University. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Bes?kt 27. april 2010.
^ J. S. Kargel (1994). ?Cryovolcanism on the icy satellites? (p? engelsk). U.S. Geological Survey. Arkivert fra originalen 31. oktober 2013. Bes?kt 27. april 2010.
^ Hawksett, David; Longstaff, Alan; Cooper, Keith; Clark, Stuart (2005). ?10 Mysteries of the Solar System?. Astronomy Now (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.
^ ^a ^b Lunine, Jonathan. I. (1993). ?The Atmospheres of Uranus and Neptune?. Annual Review of Astronomy and Astrophysics. 31: 217–263. doi:10.1146/annurev.aa.31.090193.001245.
^ Podolak, M. (1995). ?Comparative models of Uranus and Neptune?. Planet. Space Sci.. 43 (12): 1517–1522. doi:10.1016/0032-0633(95)00061-5.
^ Podolak, M.; Reynolds, R. T.; Young, R. (1990). ?Post Voyager comparisons of the interiors of Uranus and Neptune? (p? engelsk). NASA, Ames Research Center. Bes?kt 27. april 2010.
^ Duxbury, N.S., Brown, R.H. (1995). ?The Plausibility of Boiling Geysers on Triton? (p? engelsk). Beacon eSpace. Arkivert fra originalen 26. april 2009. Bes?kt 27. april 2010.
^ ?Encyclop?dia Britannica - Neptune? (p? engelsk). Encyclop?dia Britannica. Bes?kt 29. april 2010.
^ ?Solar System Exploration – Neptune? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 3. mars 2008. Bes?kt 29. april 2010.
^ Sekanina, Zdenek (2001). ?Kreutz sungrazers: the ultimate case of cometary fragmentation and disintegration??. Publications of the Astronomical Institute of the Academy of Sciences of the Czech Republic (p? engelsk) (89): 78–93.
^ M. Królikowska (2001). ?A study of the original orbits of hyperbolic comets?. Astronomy & Astrophysics (p? engelsk). s. 376 (1) 316–324. doi:10.1051/0004-6361:20010945. Bes?kt 28. april 2010.
^ Fred L. Whipple. ?The activities of comets related to their aging and origin? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Bes?kt 28. april 2010.
^ John Stansberry, Will Grundy, Mike Brown, Dale Cruikshank, John Spencer, David Trilling, Jean-Luc Margot (2007). ?Physical Properties of Kuiper Belt and Centaur Objects: Constraints from Spitzer Space Telescope? (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.
^ Patrick Vanouplines (1995). ?Chiron biography? (p? engelsk). Vrije Universitiet Brussel. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 27. april 2010.
^ J. Horner (2004). ?Simulations of the Population of Centaurs I: The Bulk Statistics? (PDF). Astrophysics (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.
^ David Jewitt. ?The DAMOCLOIDS? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 9. oktober 2004. Bes?kt 27. april 2010.
^ ^a ^b Audrey Delsanti og David Jewitt (2006). ?The Solar System Beyond The Planets? (PDF) (p? engelsk). Institute for Astronomy, University of Hawaii. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mai 2006. Bes?kt 27. april 2010.
^ E. Dotto, M.A. Barucci, and M. Fulchignoni (24. august 2006). ?Beyond Neptune, the new frontier of the Solar System? (PDF) (p? engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 6. november 2015. Bes?kt 27. april 2010.
^ Mike Brown (2006). ?The discovery of 2003 UB313 Eris, the largest known dwarf planet? (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.
^ J. Fajans (oktober 2001). ?Autoresonant (nonstationary) excitation of pendulums, Plutinos, plasmas, and other nonlinear oscillators?. American Journal of Physics (p? engelsk). s. Vol 69, 10, p 1096–1102. doi:10.1119/1.1389278. Bes?kt 27. april 2010. Sammendrag. CS1-vedlikehold: Dato og ?r (link) Medforfatter: L. Frièdland
^ ?List Of Centaurs and Scattered-Disk Objects? (p? engelsk). IAU: Minor Planet Center. Bes?kt 27. april 2010.
^ Mike Brown (2005). ?The discovery of ~~2003 UB313~~ Eris, the ~~10th planet~~ largest known dwarf planet.? (p? engelsk). CalTech. Bes?kt 27. april 2010.
^ ?JPL Small-Body Database Browser? (p? engelsk). NASA. Bes?kt 27. april 2010.
^ ^a ^b SpaceFlightNow.com - Dwarf planet Eris is more massive than Pluto 14.07.07
^ Alessandro Morbidelli og Harold F. Levison. ?Scenarios for the Origin of the Orbits of the Trans-Neptunian Objects 2000 CR105 and 2003 VB12 (Sedna)?. The Astronomical Journal (p? engelsk). s. 128 (5): 2564–2576. Bes?kt 27. april 2010.
^ ?JPL Small-Body Database Browser? (p? engelsk). NASA. Bes?kt 27. april 2010.
^ ^a ^b Mike Brown. ?Sedna? (p? engelsk). CalTech. Bes?kt 28. april 2010.
^ David Jewitt (2004). ?Sedna – 2003 VB12? (p? engelsk). University of Hawaii. Arkivert fra originalen 24. juni 2004. Bes?kt 27. april 2010.
^ Mike Brown (10. mars 2009). ?Snow White needs a bailout? (p? engelsk). Mike Browns Planets (blogg). Arkivert fra originalen 17. mai 2009. Bes?kt 9. juni 2012.
^ ?List of Dwarf Planets? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Bes?kt 9. juni 2012.
^ Mike Brown. ?How many dwarf planets are there in the outer solar system? (updates daily)? (p? engelsk). California Institute of Technology. Bes?kt 9. juni 2012.
^ ?Ice & Maybe Methane on 'Snow White' Dwarf Planet? (p? engelsk). Keck-observatoriet. 22. august 2011. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Bes?kt 9. juni 2012.
^ Sheppard, Scott S. (2011). ?A Southern Sky and Galactic Plane Survey for Bright Kuiper Belt Objects?. Astronomical Journal. 142 (4). Bibcode:2011AJ....142...98S. arXiv:1107.5309?. doi:10.1088/0004-6256/142/4/98.
^ ?Evidence grows for giant planet on fringes of Solar System?. Nature. 2016. Bes?kt 21. januar 2016.
^ ?New evidence suggests a ninth planet lurking at the edge of the solar system?. The Washington Post. 2016. Bes?kt 21. januar 2016.
^ ^a ^b ?Voyager Enters Solar System's Final Frontier?. NASA. Arkivert fra originalen 16. mai 2020. Bes?kt 28. april 2010.
^ ^a ^b Fahr, H. J.; Kausch, T.; Scherer, H. (2000). ?A 5-fluid hydrodynamic approach to model the Solar System-interstellar medium interaction? (PDF). Astronomy & Astrophysics. 357: 268. Bibcode:2000A&A...357..268F.
^ Stone, E. C.; Cummings, A. C.; McDonald, F. B.; Heikkila, B. C.; Lal, N.; Webber, W. R. (september 2005). ?Voyager 1 explores the termination shock region and the heliosheath beyond?. Science (New York, N.Y.). 309 (5743): 2017–20. PMID 16179468. doi:10.1126/science.1117684.
^ Stone, E. C.; Cummings, A. C.; McDonald, F. B.; Heikkila, B. C.; Lal, N.; Webber, W. R. (juli 2008). ?An asymmetric solar wind termination shock?. Nature. 454 (7200): 71–4. PMID 18596802. doi:10.1038/nature07022.
^ ?Voyager: Interstellar Mission? (p? engelsk). NASA Jet Propulsion Laboratory. 2007. Bes?kt 28. april 2010.
^ Stern SA, Weissman PR. (2001). ?Rapid collisional evolution of comets during the formation of the Oort cloud.? (p? engelsk). Space Studies Department, Southwest Research Institute, Boulder, Colorado. Bes?kt 27. april 2010.
^ Bill Arnett (2006). ?The Kuiper Belt and the Oort Cloud? (p? engelsk). The Nine Planets. Bes?kt 27. april 2010.
^ Durda D.D.; Stern S.A.; Colwell W.B.; Parker J.W.; Levison H.F.; Hassler D.M. (2004). ?A New Observational Search for Vulcanoids in SOHO/LASCO Coronagraph Images? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.
^ A.D. Dolgov utgivelses?r=2003. ?Magnetic fields in cosmology? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.
^ R. Drimmel, D. N. Spergel (2001). ?Three Dimensional Structure of the Milky Way Disk? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.
^ Leong, Stacy (2002). ?Period of the Sun's Orbit around the Galaxy (Cosmic Year? (p? engelsk). The Physics Factbook. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 28. april 2010.
^ C. Barbieri (2003). ?Elementi di Astronomia e Astrofisica per il Corso di Ingegneria Aerospaziale V settimana? (p? engelsk2). IdealStars.com. Arkivert fra originalen 14. mai 2005. Bes?kt 28. april 2010.
^ ^a ^b Leslie Mullen (2001). ?Galactic Habitable Zones?. Astrobiology Magazine (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.
^ ?Supernova Explosion May Have Caused Mammoth Extinction? (p? engelsk). Physorg.com. 2005. Bes?kt 28. april 2010.
^ ?Near-Earth Supernovas? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. august 2006. Bes?kt 28. april 2010.
^ ?Stars within 10 light years? (p? engelsk). SolStation. Bes?kt 28. april 2010.
^ ?Tau Ceti? (p? engelsk). SolStation. Bes?kt 28. april 2010.
^ ?HUBBLE ZEROES IN ON NEAREST KNOWN EXOPLANET? (p? engelsk). Hubblesite utgivelses?r=2006. Bes?kt 28. april 2010.
^ ^a ^b ^c ?Lecture 13: The Nebular Theory of the origin of the Solar System?. University of Arizona. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 26. april 2010.
^ Greaves, Jane S. (2005). ?Disks Around Stars and the Growth of Planetary Systems?. Science. 307 (5706): 68–71. doi:10.1126/science.1101979. Bes?kt 29. april 2010.
^ ?Present Understanding of the Origin of Planetary Systems? (p? engelsk). National Academy of Sciences. 5. april 2000. Arkivert fra originalen 3. august 2009. Bes?kt 29. april 2010.
^ M. Momose, Y. Kitamura, S. Yokogawa, R. Kawabe, M. Tamura, S. Ida (2003). Ikeuchi, S., Hearnshaw, J. and Hanawa, T. (eds.), red. ?Investigation of the Physical Properties of Protoplanetary Disks around T Tauri Stars by a High-resolution Imaging Survey at lambda = 2 mm? (PDF). The Proceedings of the IAU 8th Asian-Pacific Regional Meeting, Volume I (p? engelsk). Astronomical Society of the Pacific Conference Series. s. 85. Bes?kt 29. april 2010.
^ Boss, A. P. (2005). ?Chondrule-forming Shock Fronts in the Solar Nebula: A Possible Unified Scenario for Planet and Chondrite Formation?. The Astrophysical Journal. 621: L137. doi:10.1086/429160.
^ Sukyoung Yi; Pierre Demarque; Yong-Cheol Kim; Young-Wook Lee; Chang H. Ree; Thibault Lejeune; Sydney Barnes (2001). ?Toward Better Age Estimates for Stellar Populations: The $Y^{2}$ Isochrones for Solar Mixture?. Astrophysical Journal Supplement (p? engelsk). 136: 417. doi:10.1086/321795.
^ A. Chrysostomou, P. W. Lucas. ?The Formation of Stars?. Contemporary Physics utgivelses?r=2005 (p? engelsk). 46: 29. doi:10.1080/0010751042000275277.
^ Pogge, Richard W. (1997). ?The Once & Future Sun? (p? engelsk). New Vistas in Astronomy. Arkivert fra originalen (lecture notes) 27. mai 2005. Bes?kt 29. april 2010.
^ K. P. Schroder, Robert Cannon Smith (2008). ?Distant future of the Sun and Earth revisited?. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (p? engelsk). 386: 155–163. doi:10.1111/j.1365-2966.2008.13022.x.
^ Knut J?rgen R?ed ?degaard (2009). ?Solens fjerne fremtid?. Bang i rommet. Arkivert fra originalen 31. juli 2014. Bes?kt 10. mai 2010.

Litteratur

Kilder til artikkelen

Watson, Fred; med flere (2009). Healey, Janet, red. Astronomica (1 utg.). Spectrum. ISBN 9788278228852.
Moen, Rune R.; Hoff, Lene K. (2006). Universet (1 utg.). Damm. ISBN 9788204111159.
Arnett, David (1996). Supernovae and Nucleosynthesis (p? engelsk) (1 utg.). Princeton, New Jersey: Princeton University Press. ISBN 0-691-01147-8.
Zellik, Michael (2002). Astronomy: The Evolving Universe (p? engelsk) (9 utg.). Cambridge University Press. ISBN 0521800900.
Grego, Peter (2005). Solar System Observer's Guide (p? engelsk). Octopus Publishing Group. ISBN 0-540-08827-7.
Harrison, Roy M. (2001). Causes and Environmental Implications of Increased UV-B Radiation (p? engelsk). Springer Us/Rsc. ISBN 0854042652.
Dalrymple, G.B. (1991). The Age of the Earth (p? engelsk). California: Stanford University Press. ISBN 0-8047-1569-6.
T. Encrenaz, JP; Bibring, M; Blanc, MA; Barucci, F; Roques, PH. Zarka (2004). The Solar System: Third edition (p? engelsk). Springer. ISBN 3540002413.

?vrig litteratur

Ovaldsen, Jan-Erik (2007). Himmelen sett fra Jorda (1. utg.). Gyldendal Norsk Forlag. ISBN 9788205377103.

Eksterne lenker

(en) Solar System – kategori av bilder, video eller lyd p? Commons
(en) Solar System – galleri av bilder, video eller lyd p? Commons

Portal:Astronomi

De ni planetene
(sv) Rymdportalen.com - Solsystemet Arkivert 19. oktober 2011 hos Wayback Machine.
(en) The Planets (engelsk) Arkivert 18. september 2009 hos Wayback Machine.
(en) Solar System Profile Arkivert 1. juli 2007 hos Wayback Machine. av NASA's Solar System Exploration
(en) NASA/JPL Solar System Arkivert 17. desember 2016 hos Wayback Machine.
(en) The Nine Planets – Innholdsrik nettside av Bill Arnett
(en) Illustration av avst?ndet mellan planeterna
(en) Encyclopedia of the Solar System

[Astronomica_s26-1] Astronomica, side 26

[zeilik-11] Astronomy: The Evolving Universe

[Universet_s120-12] Universet, side 120

[Astronomica_s36-28] Astronomica, side 36

[Benz-31] Benz, W., Slattery, W. L., Cameron, A. G. W. (1988), Collisional stripping of Mercury's mantle, Icarus, v. 74, p. 516–528.

[Cameron-32] Cameron, A. G. W. (1985), The partial volatilization of Mercury, Icarus, v. 64, p. 285–294.

[age_earth1-38] The Age of the Earth

[Astronomica_s50-39] Astronomica, side 50

[Universet_s138-140-40] Universet, side 138 – 140

[Harrison-41] Causes and Environmental Implications of Increased UV-B Radiation

[Universet_s161-47] Universet, side 161

[Universet_s208-213-51] Universet, side 208 – 213

[Philip's-73] Solar System Observer's Guide, side 156

[Encrenaz-108] The Solar System: Third edition, side 1

[Arnett3-127] Supernovae and Nucleosynthesis

[Levison1-2] Levison, Harold F.; Morbidelli, Alessandro (2003). ?The formation of the Kuiper belt by the outward transport of bodies during Neptune’s migration? (PDF) (p? engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 4. februar 2012. Bes?kt 26. april 2010.

[Levison2-3] Levison, Harold F.; Duncan, Martin J (1997). ?From the Kuiper Belt to Jupiter-Family Comets: The Spatial Distribution of Ecliptic Comets?. Icarus (p? engelsk) (1 utg.) (127): 13–32. doi:10.1006/icar.1996.5637. Arkivert fra originalen 10. mars 2011. Bes?kt 18. juli 2008.

[Space_Physics_Center-4] ?Dawn: A Journey to the Beginning of the Solar System?. Space Physics Center: UCLA (p? engelsk). 2005. Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Bes?kt 26. april 2010.

[Nineplanets-5] ?An Overview of the Solar System? (p? engelsk). nineplanets.org. Bes?kt 26. april 2010.

[Alexander-6] Amir Alexander (2006). ?New Horizons Set to Launch on 9-Year Voyage to Pluto and the Kuiper Belt? (p? engelsk). The Planetary Society. Arkivert fra originalen 22. februar 2006. Bes?kt 26. april 2010.

[FinalResolution-7] ?The Final IAU Resolution on the definition of ?planet? ready for voting? (p? engelsk). IAU. 24. august 2006. Arkivert fra originalen 7. januar 2009. Bes?kt 26. april 2010.

[Working_Group-8] ?Dwarf Planets and their Systems?. U.S. Geological Survey (p? engelsk). Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN). 7. november 2008. Bes?kt 26. april 2010.

[IAU0804-9] ?Plutoid chosen as name for Solar System objects like Pluto? (p? engelsk). Paris: Den internasjonale astronomiske union (News Release - IAU0804). 11. juni 2008. Arkivert fra originalen 13. juni 2008. Bes?kt 26. april 2010.

[Feaga-10] Feaga, L. ?Asymmetries in the distribution of H2O and CO2 in the inner coma of Comet 9P/Tempel 1 as observed by Deep Impact utgivelses?r=2007?. Icarus. 190: 345. doi:10.1016/j.icarus.2007.04.009.

[Harvard-Smithsonian-13] ?The Sun? (p? engelsk). Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics. Arkivert fra originalen 29. mars 2010. Bes?kt 26. april 2010.

[Than-14] Than, K. (2006). ?Astronomers Had it Wrong: Most Stars are Single? (p? engelsk). Space.com. Bes?kt 26. april 2010.

[Smart-15] Smart, R. L.; Carollo, D.; Lattanzi, M. G.; McLean, B.; Spagna, A. (2001). ?The Second Guide Star Catalogue and Cool Stars? (p? engelsk). Perkins Observatory. Bes?kt 26. april 2010.

[Nir-16] Nir J. Shaviv (2003). ?Towards a Solution to the Early Faint Sun Paradox: A Lower Cosmic Ray Flux from a Stronger Solar Wind?. Journal of Geophysical Research (p? engelsk). 108: 1437. doi:10.1029/2003JA009997. Bes?kt 26. april 2010.

[Albada-17] T. S. van Albada, Norman Baker (1973). ?On the Two Oosterhoff Groups of Globular Clusters?. Astrophysical Journal (p? engelsk). 185: 477–498. ISSN 0004-637X. doi:10.1086/152434.

[Lineweaver-18] Lineweaver, Charles H. (9. mars 2001). ?An Estimate of the Age Distribution of Terrestrial Planets in the Universe: Quantifying Metallicity as a Selection Effect? (PDF) (p? engelsk). University of New South Wales. Bes?kt 26. april 2010.

[Marshall_Space_Flight_Center-19] ?Solar Physics: The Solar Wind? (p? engelsk). Marshall Space Flight Center. 2025-08-04. Arkivert fra originalen 13. august 2015. Bes?kt 26. april 2010.

[SunFlip-20] Tony Phillips (2025-08-04). ?The Sun Does a Flip? (p? engelsk). Science@NASA. Arkivert fra originalen 12. mai 2009. Bes?kt 26. april 2010.

[Science_@_NASA-21] A Star with two North Poles Arkivert 18. juli 2009 hos Wayback Machine., April 22, 2003, Science @ NASA

[Riley-22] Riley, Pete; Linker, J. A.; Miki?, Z., "Modeling the heliospheric current sheet: Solar cycle variations", (2002) Journal of Geophysical Research (Space Physics), Volume 107, Issue A7, pp. SSH 8-1, CiteID 1136, DOI 10.1029/2001JA000299. (Full text Arkivert 14. august 2009 hos Wayback Machine.)

[Lundin-23] Rickard Lundin (2025-08-04). ?Erosion by the Solar Wind?. Science (p? engelsk). 291 (5510): 1909. doi:10.1126/science.1059763. Arkivert fra originalen 10. mars 2007. Bes?kt 26. desember 2006. Sammendrag.

[Langner_et_al_2005-24] Langner, U. W. ?Effects of the position of the solar wind termination shock and the heliopause on the heliospheric modulation of cosmic rays?. Advances in Space Research (p? engelsk). 35 (12): 2084–2090. doi:10.1016/j.asr.2004.12.005. Bes?kt 29. april 2010.

[Long-term_Evolution-25] ?Long-term Evolution of the Zodiacal Cloud? (p? engelsk). 1998. Arkivert fra originalen 29. september 2006. Bes?kt 29. april 2010.

[ESA-26] ?ESA scientist discovers a way to shortlist stars that might have planets? (p? engelsk). ESA Science and Technology. 2003. Bes?kt 29. april 2010.

[Landgraf-27] Landgraf, M. (2002). ?Origins of Solar System Dust beyond Jupiter?. The Astronomical Journal (p? engelsk). 123 (5): 2857–2861. doi:10.1086/339704. Bes?kt 29. april 2010.

[Schenk-29] Schenk P., Melosh H.J. (1994), Lobate Thrust Scarps and the Thickness of Mercury's Lithosphere, Abstracts of the 25th Lunar and Planetary Science Conference, 1994LPI....25.1203S

[Arnett-30] Bill Arnett (2006). ?Mercury? (p? engelsk). The Nine Planets. Bes?kt 26. april 2010.

[nssdc-33] Mercury Fact Sheet Arkivert 6. november 2015 hos Wayback Machine.

[Bullock-34] Mark Alan Bullock (1997). ?The Stability of Climate on Venus? (PDF) (p? engelsk). Southwest Research Institute. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2007. Bes?kt 27. april 2010.

[Rincon-35] Paul Rincon (1999). ?Climate Change as a Regulator of Tectonics on Venus? (PDF) (p? engelsk). Johnson Space Center Houston, TX, Institute of Meteoritics, University of New Mexico, Albuquerque, NM. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juni 2007. Bes?kt 27. april 2010.

[Caplex-36] CAPLEX - Venus Bes?kt 5. januar 2009

[Arter-37] Müller, Reidar (5. januar 2005). ?Jordens arter i akutt fare?. Aftenposten. Bes?kt 29. mai 2010.

[carrington-42] Carrington, Damian (21. februar 2000). ?Date set for desert Earth (Dato fastsat for en ?de Jord)?. BBC News. Bes?kt 31. mars 2007.

[Jeremy_Page-43] Jeremy Page i Delhi (24. september 2009). ?India’s lunar mission finds evidence of water on the Moon? (p? engelsk). The Times. Arkivert fra originalen 10. oktober 2011. Bes?kt 16. november 2009.

[Indian_scientists-44] ?Indian scientists rejoice as Chandrayaan-1 traces water on moon? (p? engelsk). The Times of India. 24. september 2009. Bes?kt 16. november 2009.

[Matson-45] John Matson (23. september 2009). ?Stream of Evidence from 3 Spacecraft Indicates That the Moon Has Water? (p? engelsk). Scientific American. Bes?kt 16. november 2009.

[NASA_Radar-46] NASA: NASA Radar Finds Ice Deposits at Moon's North Pole Arkivert 21. september 2015 hos Wayback Machine. Bes?kt 2. mars 2010

[r?dfarge-48] David Noever (2004). ?Modern Martian Marvels: Volcanoes?? (p? engelsk). NASA Astrobiology Magazine. Bes?kt 27. april 2010.

[Astronomical_Journal-49] Scott S. Sheppard, David Jewitt, and Jan Kleyna (2004). ?A Survey for Outer Satellites of Mars: Limits to Completeness?. The Astronomical Journal (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.

[esa31031-50] ?Close Inspection for Phobos?. ESA website (p? engelsk). Bes?kt 1. april 2011.

[IAU-52] ?IAU Planet Definition Committee? (p? engelsk). International Astronomical Union. 2006. Arkivert fra originalen 3. juni 2009. Bes?kt 27. april 2010.

[ESA2-53] ?New study reveals twice as many asteroids as previously believed? (p? engelsk). ESA. 2002. Bes?kt 27. april 2010.

[Krasinsky2002-54] Krasinsky, G.A. (2002). ?Hidden Mass in the Asteroid Belt?. Icarus (p? endelsk) (1 utg.) (158): 98–105. doi:10.1006/icar.2002.6837. Medforfattere: Pitjeva, E. V.; Vasilyev, M. V.; Yagudina, E. I.

[Beech-55] Beech, M. (1995). ?On the Definition of the Term Meteoroid?. Quarterly Journal of the Royal Astronomical Society (p? engelsk) (3 utg.) (36): 281–284. Bes?kt 27. april 2010. Medforfatter: Duncan I. Steel

[James-56] James L. Hilton. ?When did the asteroids become minor planets?? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 21. september 2007. Bes?kt 27. april 2010.

[Nature-57] David Nesvorny′ , William F. Bottke Jr, Luke Dones & Harold F. Levison. ?The recent breakup of an asteroid in the main-belt region? (PDF). Nature (p? engelsk). doi:10.1038/nature00789. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mars 2012.

[Monthly_Notices-58] Bro?, M.; Vokrouhlicky, D. (2008). ?Asteroid families in the first-order resonances with Jupiter?. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (p? engelsk). s. Volume 390 Issue 2, Pages 715 - 732.

[Franklin-59] Franklin, Fred A. ?An examination of the relation between chaotic orbits and the Kirkwood gap at the 2:1 resonance, 1.?. The Astronomical Journal (p? engelsk). s. vol. 107, no. 5, p. 1890-1899.

[Berardelli-60] Phil Berardelli (2006). ?Main-Belt Comets May Have Been Source Of Earths Water? (p? engelsk). SpaceDaily. Bes?kt 29. april 2010.

[Martian_Trojans-61] ?List Of Martian Trojans? (p? engelsk). Bes?kt 29. april 2010.

[Neptune_Trojans-62] ?List Of Neptune Trojans? (p? engelsk). Bes?kt 29. april 2010.

[Scott-63] Scott S. Sheppard and Chadwick A. Trujillo (2025-08-04). ?A Thick Cloud of Neptune Trojans and Their Color? (PDF). Science (p? engelsk). s. Vol 313, p 511-514. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mai 2008. Bes?kt 29. april 2010.

[Lissauer-64] Jack J. Lissauer, David J. Stevenson (2006). ?Formation of Giant Planets? (PDF) (p? engelsk). NASA Ames Research Center; California Institute of Technology. Arkivert fra originalen (PDF) 26. mars 2009. Bes?kt 27. april 2010.

[Pappalardo-65] Pappalardo, R T (1999). ?Geology of the Icy Galilean Satellites: A Framework for Compositional Studies? (p? engelsk). Brown University. Arkivert fra originalen 30. september 2007. Bes?kt 27. april 2010.

[Geological_Survey-66] J. S. Kargel (1994). ?Cryovolcanism on the icy satellites? (p? engelsk). U.S. Geological Survey. Arkivert fra originalen 31. oktober 2013. Bes?kt 27. april 2010.

[Hawksett-67] Hawksett, David; Longstaff, Alan; Cooper, Keith; Clark, Stuart (2005). ?10 Mysteries of the Solar System?. Astronomy Now (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.

[Lunine1993-68] Lunine, Jonathan. I. (1993). ?The Atmospheres of Uranus and Neptune?. Annual Review of Astronomy and Astrophysics. 31: 217–263. doi:10.1146/annurev.aa.31.090193.001245.

[Podolak1995-69] Podolak, M. (1995). ?Comparative models of Uranus and Neptune?. Planet. Space Sci.. 43 (12): 1517–1522. doi:10.1016/0032-0633(95)00061-5.

[Podolak1990-70] Podolak, M.; Reynolds, R. T.; Young, R. (1990). ?Post Voyager comparisons of the interiors of Uranus and Neptune? (p? engelsk). NASA, Ames Research Center. Bes?kt 27. april 2010.

[Duxbury-71] Duxbury, N.S., Brown, R.H. (1995). ?The Plausibility of Boiling Geysers on Triton? (p? engelsk). Beacon eSpace. Arkivert fra originalen 26. april 2009. Bes?kt 27. april 2010.

[EBN_1-72] ?Encyclop?dia Britannica - Neptune? (p? engelsk). Encyclop?dia Britannica. Bes?kt 29. april 2010.

[Exploration-74] ?Solar System Exploration – Neptune? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 3. mars 2008. Bes?kt 29. april 2010.

[Sekanina-75] Sekanina, Zdenek (2001). ?Kreutz sungrazers: the ultimate case of cometary fragmentation and disintegration??. Publications of the Astronomical Institute of the Academy of Sciences of the Czech Republic (p? engelsk) (89): 78–93.

[hyperbolic-76] M. Królikowska (2001). ?A study of the original orbits of hyperbolic comets?. Astronomy & Astrophysics (p? engelsk). s. 376 (1) 316–324. doi:10.1051/0004-6361:20010945. Bes?kt 28. april 2010.

[Whipple-77] Fred L. Whipple. ?The activities of comets related to their aging and origin? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 24. mai 2012. Bes?kt 28. april 2010.

[spitzer-78] John Stansberry, Will Grundy, Mike Brown, Dale Cruikshank, John Spencer, David Trilling, Jean-Luc Margot (2007). ?Physical Properties of Kuiper Belt and Centaur Objects: Constraints from Spitzer Space Telescope? (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.

[Vanouplines-79] Patrick Vanouplines (1995). ?Chiron biography? (p? engelsk). Vrije Universitiet Brussel. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 27. april 2010.

[Horner-80] J. Horner (2004). ?Simulations of the Population of Centaurs I: The Bulk Statistics? (PDF). Astrophysics (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.

[Damocloids-81] David Jewitt. ?The DAMOCLOIDS? (p? engelsk). Arkivert fra originalen 9. oktober 2004. Bes?kt 27. april 2010.

[Delsanti-Beyond_The_Planets-82] Audrey Delsanti og David Jewitt (2006). ?The Solar System Beyond The Planets? (PDF) (p? engelsk). Institute for Astronomy, University of Hawaii. Arkivert fra originalen (PDF) 25. mai 2006. Bes?kt 27. april 2010.

[Beyond_Neptune-83] E. Dotto, M.A. Barucci, and M. Fulchignoni (24. august 2006). ?Beyond Neptune, the new frontier of the Solar System? (PDF) (p? engelsk). Arkivert fra originalen (PDF) 6. november 2015. Bes?kt 27. april 2010.

[New_Planet-84] Mike Brown (2006). ?The discovery of 2003 UB313 Eris, the largest known dwarf planet? (p? engelsk). Bes?kt 27. april 2010.

[Fajans_et_al_2001-85] J. Fajans (oktober 2001). ?Autoresonant (nonstationary) excitation of pendulums, Plutinos, plasmas, and other nonlinear oscillators?. American Journal of Physics (p? engelsk). s. Vol 69, 10, p 1096–1102. doi:10.1119/1.1389278. Bes?kt 27. april 2010. Sammendrag. CS1-vedlikehold: Dato og ?r (link) Medforfatter: L. Frièdland

[IAU2-86] ?List Of Centaurs and Scattered-Disk Objects? (p? engelsk). IAU: Minor Planet Center. Bes?kt 27. april 2010.

[Brown-87] Mike Brown (2005). ?The discovery of ~~2003 UB313~~ Eris, the ~~10th planet~~ largest known dwarf planet.? (p? engelsk). CalTech. Bes?kt 27. april 2010.

[NASA2-88] ?JPL Small-Body Database Browser? (p? engelsk). NASA. Bes?kt 27. april 2010.

[SFN-89] SpaceFlightNow.com - Dwarf planet Eris is more massive than Pluto 14.07.07

[Morbidelli-90] Alessandro Morbidelli og Harold F. Levison. ?Scenarios for the Origin of the Orbits of the Trans-Neptunian Objects 2000 CR105 and 2003 VB12 (Sedna)?. The Astronomical Journal (p? engelsk). s. 128 (5): 2564–2576. Bes?kt 27. april 2010.

[Sedna-91] ?JPL Small-Body Database Browser? (p? engelsk). NASA. Bes?kt 27. april 2010.

[Mikebrown-92] Mike Brown. ?Sedna? (p? engelsk). CalTech. Bes?kt 28. april 2010.

[JewittDavid-93] David Jewitt (2004). ?Sedna – 2003 VB12? (p? engelsk). University of Hawaii. Arkivert fra originalen 24. juni 2004. Bes?kt 27. april 2010.

[Brownblog-94] Mike Brown (10. mars 2009). ?Snow White needs a bailout? (p? engelsk). Mike Browns Planets (blogg). Arkivert fra originalen 17. mai 2009. Bes?kt 9. juni 2012.

[NASA-95] ?List of Dwarf Planets? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 4. mai 2012. Bes?kt 9. juni 2012.

[Brown-dplist-96] Mike Brown. ?How many dwarf planets are there in the outer solar system? (updates daily)? (p? engelsk). California Institute of Technology. Bes?kt 9. juni 2012.

[Keck2011-97] ?Ice & Maybe Methane on 'Snow White' Dwarf Planet? (p? engelsk). Keck-observatoriet. 22. august 2011. Arkivert fra originalen 25. februar 2012. Bes?kt 9. juni 2012.

[Sheppard2011-98] Sheppard, Scott S. (2011). ?A Southern Sky and Galactic Plane Survey for Bright Kuiper Belt Objects?. Astronomical Journal. 142 (4). Bibcode:2011AJ....142...98S. arXiv:1107.5309?. doi:10.1088/0004-6256/142/4/98.

[99] ?Evidence grows for giant planet on fringes of Solar System?. Nature. 2016. Bes?kt 21. januar 2016.

[100] ?New evidence suggests a ninth planet lurking at the edge of the solar system?. The Washington Post. 2016. Bes?kt 21. januar 2016.

[Voyager-101] ?Voyager Enters Solar System's Final Frontier?. NASA. Arkivert fra originalen 16. mai 2020. Bes?kt 28. april 2010.

[fahr-102] Fahr, H. J.; Kausch, T.; Scherer, H. (2000). ?A 5-fluid hydrodynamic approach to model the Solar System-interstellar medium interaction? (PDF). Astronomy & Astrophysics. 357: 268. Bibcode:2000A&A...357..268F.

[Stone-103] Stone, E. C.; Cummings, A. C.; McDonald, F. B.; Heikkila, B. C.; Lal, N.; Webber, W. R. (september 2005). ?Voyager 1 explores the termination shock region and the heliosheath beyond?. Science (New York, N.Y.). 309 (5743): 2017–20. PMID 16179468. doi:10.1126/science.1117684.

[Stone2-104] Stone, E. C.; Cummings, A. C.; McDonald, F. B.; Heikkila, B. C.; Lal, N.; Webber, W. R. (juli 2008). ?An asymmetric solar wind termination shock?. Nature. 454 (7200): 71–4. PMID 18596802. doi:10.1038/nature07022.

[Voyager2-105] ?Voyager: Interstellar Mission? (p? engelsk). NASA Jet Propulsion Laboratory. 2007. Bes?kt 28. april 2010.

[Stern-106] Stern SA, Weissman PR. (2001). ?Rapid collisional evolution of comets during the formation of the Oort cloud.? (p? engelsk). Space Studies Department, Southwest Research Institute, Boulder, Colorado. Bes?kt 27. april 2010.

[Arnett2-107] Bill Arnett (2006). ?The Kuiper Belt and the Oort Cloud? (p? engelsk). The Nine Planets. Bes?kt 27. april 2010.

[Durda-109] Durda D.D.; Stern S.A.; Colwell W.B.; Parker J.W.; Levison H.F.; Hassler D.M. (2004). ?A New Observational Search for Vulcanoids in SOHO/LASCO Coronagraph Images? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.

[Dolgov-110] A.D. Dolgov utgivelses?r=2003. ?Magnetic fields in cosmology? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.

[Drimmel-111] R. Drimmel, D. N. Spergel (2001). ?Three Dimensional Structure of the Milky Way Disk? (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.

[Leong-112] Leong, Stacy (2002). ?Period of the Sun's Orbit around the Galaxy (Cosmic Year? (p? engelsk). The Physics Factbook. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 28. april 2010.

[Barbieri-113] C. Barbieri (2003). ?Elementi di Astronomia e Astrofisica per il Corso di Ingegneria Aerospaziale V settimana? (p? engelsk2). IdealStars.com. Arkivert fra originalen 14. mai 2005. Bes?kt 28. april 2010.

[astrobiology-114] Leslie Mullen (2001). ?Galactic Habitable Zones?. Astrobiology Magazine (p? engelsk). Bes?kt 28. april 2010.

[Physorg-115] ?Supernova Explosion May Have Caused Mammoth Extinction? (p? engelsk). Physorg.com. 2005. Bes?kt 28. april 2010.

[NASA3-116] ?Near-Earth Supernovas? (p? engelsk). NASA. Arkivert fra originalen 13. august 2006. Bes?kt 28. april 2010.

[SolStation-117] ?Stars within 10 light years? (p? engelsk). SolStation. Bes?kt 28. april 2010.

[Tavu_Ceti-118] ?Tau Ceti? (p? engelsk). SolStation. Bes?kt 28. april 2010.

[Hubble-119] ?HUBBLE ZEROES IN ON NEAREST KNOWN EXOPLANET? (p? engelsk). Hubblesite utgivelses?r=2006. Bes?kt 28. april 2010.

[Arizona-120] ?Lecture 13: The Nebular Theory of the origin of the Solar System?. University of Arizona. Arkivert fra originalen 22. august 2011. Bes?kt 26. april 2010.

[Greaves-121] Greaves, Jane S. (2005). ?Disks Around Stars and the Growth of Planetary Systems?. Science. 307 (5706): 68–71. doi:10.1126/science.1101979. Bes?kt 29. april 2010.

[National_Academy_og_Sciences-122] ?Present Understanding of the Origin of Planetary Systems? (p? engelsk). National Academy of Sciences. 5. april 2000. Arkivert fra originalen 3. august 2009. Bes?kt 29. april 2010.

[Kitamara-123] M. Momose, Y. Kitamura, S. Yokogawa, R. Kawabe, M. Tamura, S. Ida (2003). Ikeuchi, S., Hearnshaw, J. and Hanawa, T. (eds.), red. ?Investigation of the Physical Properties of Protoplanetary Disks around T Tauri Stars by a High-resolution Imaging Survey at lambda = 2 mm? (PDF). The Proceedings of the IAU 8th Asian-Pacific Regional Meeting, Volume I (p? engelsk). Astronomical Society of the Pacific Conference Series. s. 85. Bes?kt 29. april 2010.

[Boss2005-124] Boss, A. P. (2005). ?Chondrule-forming Shock Fronts in the Solar Nebula: A Possible Unified Scenario for Planet and Chondrite Formation?. The Astrophysical Journal. 621: L137. doi:10.1086/429160.

[Yi2001-125] Sukyoung Yi; Pierre Demarque; Yong-Cheol Kim; Young-Wook Lee; Chang H. Ree; Thibault Lejeune; Sydney Barnes (2001). ?Toward Better Age Estimates for Stellar Populations: The $Y^{2}$ Isochrones for Solar Mixture?. Astrophysical Journal Supplement (p? engelsk). 136: 417. doi:10.1086/321795.

[Chrysostomou-126] A. Chrysostomou, P. W. Lucas. ?The Formation of Stars?. Contemporary Physics utgivelses?r=2005 (p? engelsk). 46: 29. doi:10.1080/0010751042000275277.

[Pogge-128] Pogge, Richard W. (1997). ?The Once & Future Sun? (p? engelsk). New Vistas in Astronomy. Arkivert fra originalen (lecture notes) 27. mai 2005. Bes?kt 29. april 2010.

[Schroder-129] K. P. Schroder, Robert Cannon Smith (2008). ?Distant future of the Sun and Earth revisited?. Monthly Notices of the Royal Astronomical Society (p? engelsk). 386: 155–163. doi:10.1111/j.1365-2966.2008.13022.x.

[?degaard-130] Knut J?rgen R?ed ?degaard (2009). ?Solens fjerne fremtid?. Bang i rommet. Arkivert fra originalen 31. juli 2014. Bes?kt 10. mai 2010.

[s 1]

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[s 2]

[s 3]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[s 4]

[25]

[26]

[s 5]

[s 6]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[s 7]

[s 8]

[s 9]

[s 10]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[s 11]

[37]

[38]

[39]

[s 12]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[s 13]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

v d r Solsystemet

Opprinnelsen og utviklingen Oppdagelsen og utforskningen Sf?riske objekter
Solens planeter	Merkur Venus Jorden Mars Ceres Jupiter Saturn Uranus Neptun Pluto Haumea Makemake Eris Orcus Ixion 2002 MS₄ Salacia Varuna 2005 UQ₅₁₃ Quaoar 2002 TC₃₀₂ Gonggong G?kún∥?hòmdímà 2005 QU₁₈₂ Sedna Chaos
M?ner	M?nen Mars’ m?ner Jupiters m?ner (Galileiske m?ner) Saturns m?ner Uranus’ m?ner Neptuns m?ner Plutos m?ner Haumeas m?ner Eris' m?ne
Ringer	Jupiters ringer Saturns ringer Uranus’ ringer Neptuns ringer Rheas ringer Chariklos ringer
Atmosf?rer	Merkurs atmosf?re Venus’ atmosf?re Jordens atmosf?re M?nens atmosf?re Mars’ atmosf?re Jupiters atmosf?re Uranus’ atmosf?re
Magnetosf?rer	Jupiters magnetosf?re Saturns magnetosf?re
Sm?legemer	Meteoroider Meteoritter Sm?planeter Asteroider Asteroidebeltet Kentaurer Transneptunske objekter Kuiperbeltet Den spredte skiven Kometer Oorts sky
Relaterte artikler: planetsystem astronomisk objekt stjerne planet dvergplanet planetsystem

v d r Universet
Universet best?r av element?rpartikler og vakuum. Partiklene er fordelt ujevnt og partiklene og partikkelklynger benevnes forskjellig avhengig av tetthet og mengde; klyngene spenner fra subatom?re partikler til sorte hull. Det observerbare universet er den delen av universet lys kan ha n?dd oss fra siden universet ble skapt. Muligens inneholder universet kun 4 % lysende materie, mens 22 % er m?rk materie og 74 % m?rk energi.
En mengde av partikkelklynger i vakuum er	Gass Atmosf?re Solvind Stjernevind Kosmisk str?ling Asteroidebeltet Stjernehop Stjernet?ke Solsystemet Planetsystem Galaksehop
Galakserelaterte artikler	Aktiv galaksekjerne Seyfert Kvasar Blazar Melkeveien Messierobjekt
Stjernerelaterte artikler inkl. spektralklasser	Astronomi Brun dverg Hvit dverg Stjerne Kjempestjerne R?d kjempe N?ytronstjerne pulsar rrat magnetar Q-stjerne preonstjerne Kvarkstjerne Sort hull
Stjernebegivenheter	Supernova Hypernova Planetarisk t?ke
Mindre himmellegemer	Gasskjempe Planet M?ne Komet Meteoritt (meteor) Dvergplanet asteroide sm?planet
Romfart	Romelevator Romfart?y romferge romskip Romsonde Romstasjon Romfarer
Andre emner	Himmelhvelving Himmellegeme Satellitt (drabant) Oml?psbane Kosmologi Big Bang Big Crunch Big Rip Ormehull
Portal:Astronomi Category:Universe

袖珍人是什么意思	口疮反复发作什么原因	英姿的动物是什么生肖	肺有小结节要注意什么	宝宝贫血有什么危害
大男子主义是什么意思	血常规是检查什么的	含什么什么苦	性激素六项挂什么科	有胆结石的人不能吃什么东西
雌二醇凝胶有什么作用	成都是什么气候	反射弧是什么	圣诞节吃什么	贫血吃什么药好
吃秋葵有什么禁忌	武林外传的客栈叫什么	手指长倒刺是什么原因	准确值是什么意思	泄是什么意思

双肺纹理粗重什么意思zhongyiyatai.com	自渡是什么意思aiwuzhiyu.com	挂急诊和门诊有什么区别hcv7jop5ns0r.cn	开屏是什么意思hcv9jop3ns1r.cn	济公属什么生肖的hcv8jop4ns7r.cn
手足口病什么症状hcv9jop1ns1r.cn	大公无私是什么意思hcv9jop2ns2r.cn	姓林的女孩取什么名字好aiwuzhiyu.com	红糖荷包蛋有什么功效hcv8jop2ns4r.cn	炸东西用什么油ff14chat.com
23号来月经什么时候是排卵期hcv9jop1ns9r.cn	汗疱疹是什么原因引起hcv8jop9ns4r.cn	hcg是什么激素hcv8jop3ns4r.cn	幼小衔接班是什么意思hcv9jop5ns4r.cn	榴莲有什么好处hcv9jop6ns2r.cn
生姜什么时候种植最合适hcv7jop6ns2r.cn	财评是什么意思hcv8jop8ns8r.cn	水样便腹泻是什么引起hcv8jop7ns2r.cn	michaelkors是什么牌子hcv8jop9ns2r.cn	什么医院才是正规医院hcv7jop5ns3r.cn